Anders var elleve måneder da han kom til Norge.

Den gode og vonde reisen hjem

– Kameraet er det første som kommer ut, og som får sett tingene. Jeg ser ting etter kamera, føler jeg.

Ting er viktig for Anders. De har vært definerende for hvor han er nå. I livet. I Sør-Korea.

Det Anders hadde da han kom til Norge var et skift, en tåteflaske, et par små koreanske gummisko og noen dokumenter i en liten blå reiseveske.

– Så han stilte det enkle spørsmålet: Er det her virkelig alt?

Da var Anders Hyun Molvik Botnmark 20 år gammel. En helt ung voksen. Mamma Kristin Molvik Botnmark forteller videre.

– Er det bare dette, liksom? Og da satte jeg litt i gang med å prøve å finne ut hva som er utafor vår families historie. Hva er den store fortellinga om det vi er en del av?

Spørsmålet fra Anders ledet til en parallell reise. Mens Anders begynte å utforske sin egen identitet startet mamma en gransking av fakta, og sin egen samvittighet.

Resultatet er en bok og et fotoprosjekt.

Fra slutten av Koreakrigen i 1953 til i dag har Sør-Korea gitt over 200.000 barn til adopsjon til utlandet. Kanskje er tallet så høyt som over 230.000.

De største mottagerlandene er USA med over 150.000 barn. Danmark med 9000, Sverige med 10 000 og Norge med 6500.

Fordelt på folketall har ingen land tatt imot flere barn fra Sør-Korea enn Skandinavia.

Sporene til fødelandet

Inn på et lite kontor i et bakkete nabolag litt utenfor sentrum av Seoul høres klokkerent dansk.

Peter Møller og Han Boonyoung gransker dokumenter. De ble begge adoptert til Danmark, men flyttet tilbake til Sør-Korea.

Nå jobber de politisk for rettighetene til adopterte og deres familier.

Granskerne. Peter Møller, Han Boonyoung viser Kristin Molvik Botnmark dokumenter som kan avsløre rystende adopsjonshistorier.

Nylig fant de dokumenter som viser hvordan fødsler hos unge gravide ble satt i gang kunstig for tidlig for å tilfredsstille etterspørsel etter barn til adopsjon.

– Så du kunne direkte bestille et prematurt barn. Prematuritet vil for de fleste være oppfattet som en uheldig omstendighet. At barnet er for tidlig født. Her var det satt i system. Så du kunne hjemmefra direkte bestille et prematurt barn til Danmark, Norge eller Sverige.

Peter og Boonyoung vil nå forsøke å føre bevis for at flere av disse barna ble erklært dødfødt mens de i virkeligheten ble gitt en annen identitet. Deretter ble barna sendt ut av Sør-Korea til adopsjon.

I sitt arbeid gjennom organisasjonen KoRoot har de avdekket et mønster med noen få forhåndslagde historier. Historier om foreldreløse barn og fattigdom. Brukt for å dekke over at unge mødre ofte ikke gav fra seg sine barn av fri vilje.

Kristin Molvik Botnmark er forfatter, sosiolog og høyskolelektor. Hun er som første og eneste adoptivmor valgt inn i styret i KoRoot.

– Vi har sett dokumentasjon på at vestlige land, blant annet i Skandinavia, hadde ventelister og ba om flere barn. «Send flere barn. Vi har lang etterspørsel».

Ethvert system som er drevet av etterspørsel blir på en måte industrialisert, altså for å møte etterspørselen, sier Kristin Molvik Botnmark

Seksåringen som forsvant

Peter og Boonyoung viser Kristin vei under noen blomstrende kirsebærtrær ved inngangen til et leilighetskompleks.

De skal besøke Han Tae Soon. En kvinne og mor som er en av få som har våget å trosse skam og en evig gnagende følelse av skyld. Hun har stått frem og gitt et ansikt til kvinnene som fikk sine barn tatt fra seg.

Mens Han Tae Soon lette og lette hadde Kyung Ha blitt funnet. Faktisk kun noen timer etter at hun forsvant. Hun hadde blitt etterlatt på en togstasjon.

Hun kunne si hva hun het til politiet og til barnehjemmet hvor de tok henne. Hun kunne fortelle sin mors navn. Hun fikk likevel et nytt navn og identitet, og ble adoptert bort som foreldreløs.

Adopsjonssertifikatet som Kyung reiste til USA på. I papirene er navnet hennes endret til Kyong-Hwa Baik.

Han Tae Soon koker ennå av raseri mot myndigheter og politi.

– I stedet for å hjelpe meg med å finne henne, sendte de henne til USA for adopsjon i løpet av måneder. Jeg kan ikke forstå det.

Etter 44 år ble mor og datter gjenforent etter en DNA-test. Nå har Han Tae Soon gått til sak mot den sørkoreanske stat.

– Den koreanske regjeringen stjal barnet mitt og solgte henne. Jeg vil ha en unnskyldning fra regjeringen.

– Jeg føler at jeg har funnet henne, men på grunn av språk kan vi ikke snakke direkte med hverandre. Det er en kilde til smerte som ligger der hele tiden. Det er så mye jeg ikke kan si til mitt eget barn. Det knuser hjertet mitt.

– Jeg vet ikke engang hvordan du kan sette en pris på det.

Tårene renner hos både Han Tae Soon og Kristin Molvik Botnmark.

«Til din koreanske mor»

– Det har skjedd så mange feil.

Det er boklansering. Foran journalister fra syv sørkoreanske mediehus sitter Kristin ved siden av sønnen Anders.

Boken som på norsk heter «Adopsjonoppgjøret» har på koreansk fått tittelen «Til din koreanske mor».

– Dette er en bok om å være familie, men jeg håper den blir lest av myndighetspersoner, politikere og beslutningstagere, sier forfatter og adoptivmor Kristin Molvik Botnmark på spørsmål fra reporterne.

Det er også en bok om selvransakelse.

– Når jeg er hard mot meg sjøl, så tenker jeg at jeg har vært med på å skape denne etterspørselsdrevne industrien, som adopsjon også ble. Og jeg føler meg veldig ansvarlig for å ikke ha stilt de spørsmålene tidligere.

Aldri før har en utenlandsk adoptivmor gitt ut en bok som de såre og mørke sidene av adopsjon i Sør-Korea.

Hun føler at boken kommer ut i en sårbar og kritisk tid i Sør-Korea.

I rommet mellom reporterne sitter også sjefetterforsker Park Gun Tae. Han ledet Sør-Koreas andre Sannhets- og forsoningskommisjon.

– Jeg ser også biologiske foreldre som ofre for adopsjonssystemet, men mange biologiske foreldre i Korea er svært motvillige til å si ifra i det offentlige.

Sannhets- og forsoningskommisjonene er uavhengige og satt ned av myndighetene for å granske og finne sannheten bak Sør-Koreas adopsjoner.

– Jeg tror det er meningsfullt for det koreanske samfunnet å begynne å høre stemmene til adoptivforeldre og biologiske foreldre, sier Park Gun Tae.

Den tredje kommisjonen skal snart i gang med sitt arbeid.

– Jeg håper boken blir et vendepunkt som oppmuntrer flere biologiske mødre og fedre til å la sine stemmer bli hørt.

I fjor høst ba landets president offisielt om unnskyldning til alle adopterte og deres familier både i Sør-Korea og mottagerland for smerten de er påført.

Alt er skjørt

I det trendy strøket Insadong i Seoul hviler kameraet til Anders kun i noen få sekunder.

Mye tolkes gjennom kameralinsen. Gateskilt, stedsnavn og klesmoter.

Anders er profesjonell fotograf, utdannet i Storbritannia og har et løpende fotoprosjekt om identitet og Sør-Korea.

Stil og klær er blitt viktig for Anders.

– Jeg merker jo at jeg endrer klesstilen min når jeg kommer ned hit. Kler meg litt mer i Oslo-stilen hjemme i Oslo for å skli inn mengden der. Men jeg har jo prøvd å gå litt mer i den koreanske stilen i Norge.

– Fordi jeg tenker at det er på tide at jeg finner min egen identitet i Norge også. At jeg aksepterer det koreanske utseendet mitt rett og slett.

Det er mye å balansere mellom Norge og Sør-Korea.

Første møte var for tre år siden.

Det første møtet var overveldende og underholdende på samme tid.

– Det var ... Det er vanskelig å sette ord på det. For den personen som satt foran meg, var en fremmed person. Vi kunne ikke kommunisere annet enn å nikke og smile.

Det andre møtet ble annerledes. Da ble Anders værende flere timer lengre enn planlagt.

– Da bestilte jeg en billett på et senere tog for å kunne være mer sammen med henne. Og på toget, da jeg reiste, da kom tårene.

Anders kaller henne Uemma. Koreansk for mamma.

Biologisk far og fem halvsøsken har Anders ikke kontakt med.

– Jeg kjøpte øredobber og smykke. Jeg ønsker å gi en gave som er litt mer nøytral, ikke noe fra Norge. I tilfelle hennes barn finner gavene. Da blir det ikke noen problemer for hennes del.

– Fordi hun har ikke fortalt hennes barn om meg ennå.

Anders og Anne Lise går ned langs de små butikkene Insadong i Seoul.

I sin leting etter identitet og egen historie er det svar Anders ennå ikke har fått.

– Jeg har jo aldri 100 prosent fått vite hvorfor jeg ble gitt bort. Men hun var veldig ung da hun fødte meg. Så tenker jeg videre at hun muligens har blitt presset av sin egen mor til å adoptere meg bort.

– Det er jo veldig trist, at hun kanskje ikke ga meg bort fordi hun selv ville det.

– Jeg har jo begynt å se for meg mer og mer hvordan et liv i Korea kunne vært. Hvordan ville livet mitt vært her hvis jeg ikke ble adoptert bort?

I alt som er vanskelig er Anders glad for reisen til Sør-Korea som han gjør, og som hans norske foreldre gjør. Glad for at hans norske mor har mot til å gi ut en bok om deres egen familie og adopsjon i Sør-Korea.

Sammen der det startet. Pappa Børre Botnmark og mamma Kristin Molvik Botnmark med Anders på trappen til et av Sør-Koreas kulturminner.

Å leve videre med to mødre, mamma og uemma ser han positivt på.

– Jeg tenker det bare er en berikelse. Det har vært ganger hvor det har vært skummelt å fortelle uemma om ting. Det har vært skummelt å fortelle min mamma i Norge om ting. Men de har begge reagert positivt og støttet meg i det jeg har stått i.

– Det viser jo at jeg står på veldig stødig grunn på begge sider.

Sør-Korea har bestemt at all utenlandsadopsjon skal stanse innen 2030.