Herold

«Boksen»-Emil smiler bredt på TV-skjermen. Men det har ikke alltid vært like lett for 37-åringen. En gang svartnet det helt.

Komiker Emil Wæraas (37), også kjent som rapperen «Skinny E», har den siste tida sjarmert seere landet over i «Boksen» på TV 2.

Der ses han mens han ler og smiler - men også når han tårevåt må ta vanskelige valg på bekostning av andre deltakere.

På skjermen virker skuespilleren selvsikker. Men slik har det ikke alltid vært.

For noen år siden gikk nemlig rullegardina helt ned for TV-profilen:

- Jeg var en elending far, og en elendig partner for kona mi, sier han til Dagbladet.

- Går inn på meg

Det er sein februar da undertegnede møter Emil på Vika kino i Oslo, i anledning pressetreffet for «Boksen».

Med mørke jeans og svart genser sitter han bakoverlent og forteller åpent om både gode og vonde følelser han sitter igjen med etter innspillingen.

- Det verste for meg er nok den konstant dårlige samvittigheten jeg får for folk rundt meg, sukker han og trekker pusten:

- Det går rett og slett skikkelig inn på meg. Å stemme på en kompis - det er helt forferdelig.

- Var sinna på alle

I TV 2-programmet, som fortsatt ruller over skjermen, har seerne hittil fått se Emil og de andre deltakerne teste grenser i flere ekstreme stunt.

37-åringen har blant annet slengt seg ned ei 50 meter høy bru med rappelleringsutstyr, løpt etter egg på et stupebrett over 60 meter over bakken - og ledd og grått om hverandre gjennom flere uker med innspilling.

Overfor Dagbladet røper han at stupebrett-seansen var det verste i hele programmet.

- Da jeg måtte ut på det stupebrettet ble jeg ordentlig sinna på produksjonen, sier han og humrer.

- Jeg var sinna på dem, på meg sjøl ... på alle. Jeg følte at det ikke var trygt, tenkte «fuck det her», og det svartnet litt for meg. Skrekken tok over, rett og slett, sier han og rister på hodet:

- Du er ikke deg sjøl når du har panikk, ass. Men jeg sa unnskyld til alle etterpå, haha.

Pressesjef i TV 2: - Kan komme reaksjoner

Emil Wæraas er en av flere deltakere som følte på frykt under enkelte oppgaver i «Boksen».

Pressesjef i TV 2, Jan-Petter Dahl, forsikrer overfor Dagbladet at deltakernes helse og sikkerhet er godt ivaretatt gjennom hele produksjonen.

- Et svært erfarent sikkerhetsteam gjennomfører grundige risikovurderinger i forkant av hver oppgave, og det er både medisinsk beredskap og dedikerte sikkerhetsansvarlige til stede under opptakene.

Dahl legger til at stemningen mellom crew og deltakere er gjennomgående god - selv om engasjementet «til tider kan være høyt under opptakene».

- Mange av deltakerne i «Boksen» har et sterkt konkurranseinstinkt og et stort ønske om å prestere. I pressede situasjoner kan det naturlig nok komme reaksjoner underveis. Produksjonen er vant til å håndtere dette på en profesjonell måte, og opplever at deltakerne selv reflekterer over situasjonene i etterkant, kommenterer han videre.

Ble deprimert

Fra en rød fløyelsstol smiler Emil bredt, med rufsete lokker som hviler over kinnet. Han tenker tilbake på TV 2-deltakelsen som en sinnssyk prøvelse.

- Nervesystemet fikk kjørt seg noe jævlig der inne. På mange måter.

Han hviler blikket i bordplata. Rundt ham haster andre deltakere og pressefolk hvileløst fra sted til sted - og summingen fra andre intervjuer og blinkende blitzer stjeler plass i rommet.

Emil virker energisk og imøtekommende under intervjuet. Men slik har det ikke alltid vært.

For noen år siden var han nemlig full av angst i kroppen. Faktisk var han så deprimert at han nærmest var sengeliggende i over et år.

- Det er ikke enkelt å snakke om det nå som det er lagt bak meg. Det føles som om jeg snakker om en annen person enn den jeg er i dag, siker komikeren.

Han ønsker ikke å utdype om depresjonen, men lar oss gjengi det han fortalte til Erik Follestad i podkasten «Hvordan har du det, mann?» i mars. Der sa han at «det meste var mørkt».

- Var rævva som pappa

I episoden tegner Emil et bilde av det hele: Hvordan det kunne være tidlig morgen - en eller annen ukedag - mens han lå i senga på et mørkt soverom og stirret i taket.

Rundt i huset kunne han høre kona og barnas morgenrutiner utspille seg, før det smalt i utgangsdøra. Da ble alt stille.

Iblant kunne det føles som det gikk to timer før familien kom hjem. Andre ganger som at det hadde gått ei uke.

- Jeg var så deprimert at jeg ikke orket å dusje på et år. Jeg var apatisk, viljeløs og ræva som pappa. Jeg var ræva på alt, og innså det ikke selv, for ingenting var viktig for meg. Og når ingenting er viktig i livet, så mørkner det helt, sier han til Follestad, og utdyper:

- Du driter liksom i alt. Regninger, ansvar, jobb [...]. På et tidspunkt tenkte jeg sånn: «Hvis jeg forsvinner i dag, merker ingen det». Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe rolle i samfunnet.

Hadde flere tilbakefall

Det hele startet med utbrenthet. Emil hadde presset seg for hardt - for lenge. Etter dette havnet han på sofaen i halvannet år.

Samtidig måtte kona holde hjula i gang. Hun kjørte barna i barnehagen, leverte på skolen, og fikset generelt alt.

- Kona mi hadde tre jobber, mens jeg bare lå hjemme, deler han ærlig.

Overfor Dagbladet forsikrer Emil at han i dag har det veldig bra.

Og det startet med noe så banalt enkelt som å stå opp om morgenen, gå i dusjen, pusse tenner og gå ut døra, sier han:

- Det å komme meg ut for å se at livene til folk gikk videre, med alle agendaer og rutiner folk har, mens jeg kastet bort min egen hverdag på sofaen og var en elendig far og partner for kona mi ... Den oppvåkningen var begynnelsen på å få snudd det.

- Men det tok lang tid. Med flere tilbakefall underveis.

- Helt absurd

37-åringen sier at han har fått erfare hva som skjer når man ikke tør å si fra.

Han legger til at han tror det tok unødvendig mye lengre tid å få snudd det bekmørke rundt, i forhold til hva det kunne gjort, hadde han bare vært mer åpen som person den gang.

- Når det er sagt, er det selvfølgelig ikke lett å være åpen om hvordan man har det innerst inne i seg selv. Men tenk om vi hadde klart å gjøre det like normalt som å snakke om at man har vondt i et kne. Kommer vi dit en gang i framtida tror jeg mange vil se en utvei når alt virker helt meningsløst.

Emil sier det i dag er «helt absurd» å tenke på hvor langt inni seg selv han var, og ikke minst ringvirkningene det hadde for alle rundt ham.

- Det er veldig mange jeg skylder en takk for at de oppfattet det de oppfattet, og for at de tvang meg til å oppsøke hjelp. Det gjelder både kompiser og broren min, men mest av alt foreldrene mine, og kona mi, som virkelig var «på» meg.

Gråt flere ganger

Siden den gang har 37-åringen kommet seg på beina igjen. Han er for lengst tilbake i jobb, og de siste åra har han både sluppet låter, mottatt Publikumspris for 2025 - og rukket å bli et kjent reality-fjes.

Emil sier til Dagbladet at det har vært en glede å få være med på reality.

- «Boksen» har vært en syk opplevelse. Det er klart at du blir litt gal av et slikt program, men det har absolutt vært et minne for livet, smiler han fra Vika kino.

Småbarnsfaren forteller at han tok til tårene flere ganger under TV 2-innspillingen.

- Jeg gråt sånn tre ganger, tror jeg. Det som får meg til å grine er når ting går på bekostning av andre mennesker.

- Sjukeste noensinne

Han sier at han også - gjentatte ganger - kjente på den berømte reality-bobla:

- Når man gråter der inne er det ekte, altså. Selv om det kanskje er en tullesituasjon å gråte for. Det virker sikkert rart for dem som ser det fra sofaen, for folk hjemme i stua griner nok ikke, sier han og kaster på luggen:

- Men for oss i «Boksen», bortsett fra Frode Grodås og Erik Follestad som er sånne maskuline alfamenn som bare peiser på, så tror jeg tårene kommer lett.

37-åringen blir stille et lite øyeblikk, som at han reflekterer over alle minnene fra serien.

- «Boksen», ass ... Det er nok det kuleste og sjukeste jeg har gjort noensinne, sier han avslutningsvis.