Herold

Det begynte med et klesskap fullt av paljetter. Så gjorde politiet et sjokkerende funn i en klespose.

En kjølig oktoberdag i 1993 trådte Lois Taylor inn i leiligheten til sin nylig avdøde venninne, dragartisten Dorian Corey.

Hun hadde vært Coreys omsorgsperson den siste tida før hun døde. Nå skulle hun hjelpe med å rydde i venninnas enorme garderobe.

To menn kom for å kjøpe kostymer til halloween. Sammen begynte de å bla gjennom fjær, glitter og stoffer som glitret i lyset fra vinduet som vendte ut mot Harlem-nabolaget.

Midt i euforien av glamour og sorg, stanset blikket ved noe uventet.

Forferdelig lukt

Da Taylor åpnet et digert skap, fikk hun øye på en stor, klumpete og grønrutet klespose som lå nede på bunnen - den typen man vanligvis oppbevarer kjoler eller dresser i.

- Jeg veier bare 60 kilo. Jeg klarte ikke å løfte den, sa Taylor til New York Magazine i 1993.

Glidelåsen lot seg ikke åpne og hun ga en av mennene ei saks. Sekundet seinere fyltes rommet av en eim av død.

Da politiet omsider åpnet posen, avdekket etterforskerne flere lag med kunstskinn, plast og tape. Inne i det innerste laget lå et menneske.

En delvis mumifisert mann ikledd boksershorts, sammenkrøpet i fosterstilling med et kulehull i hodet.

Dronning i glitter og fjær

For dem som kjente Dorian Corey, kom det makabre funnet som et sjokk.

Hun var selve definisjonen på en diva i New Yorks dragmiljø. Opprinnelig ei Buffalo-jente, utdannet ved Parsons School of Design, og kjent for sin eleganse og varme ironi.

- Jeg vokste opp bare ett kvartal unna «tante» Dorians hjem, forteller fotograf Luna Luis Ortiz til The AIDS Memorial.

- Jeg så henne gå inn og ut av drosjer, alltid i full glamour. Jeg pleide å si til mitt 12 år gamle jeg: «Den dama er alltid så vakkert kledd, og høy er hun også.»

På 1960-tallet turnerte Corey som slangedanser i kabareten «Pearl Box Revue». Seinere ble hun for en institusjon å regne på dragbarene Sally’s Hideaway og Sally’s II på Times Square i New York.

Gjennom 1970- og 1980-tallet dannet Corey sitt eget «hus» som fikk navnet «House of Corey». Innen ballroom-miljøet er et hus en valgt familie der unge, skeive mennesker får støtte, beskyttelse og en scene å skinne på.

De ulike husene møttes i konkurranser kalt ball, hvor blant annet voguing - en ekspressiv dans som imiterer modellposeringer - ble uttrykket for stolthet i en verden som ellers vendte dem ryggen.

Ikonisk opptreden

Corey var husmor i ordets beste betydning: Rådgiver, beskytter, syerske og stjerne. Hun vant over femti titler i vogue-konkurranser og ledet en generasjon unge utøvere inn i rampelyset.

I 1990 kom den prisvinnende dokumentaren «Paris Is Burning», Jennie Livingstons intime blikk på svart og latinamerikansk queer-kultur i New York.

I filmen møter vi blant annet Corey mens hun sitter i sofaen og formulerer livsvisdom med lavmælt presisjon:

- Alle ønsker å sette et spor, etterlate seg et lite merke i verden. Men du trenger ikke forandre hele kloden for det. Det er bedre å bare leve, betale prisen som hører livet til - og nyte det. Skyter du ei pil som flyr riktig høyt, så hurra for deg.

«Paris Is Burning» ga Corey økt berømmelse. Hun ble sterkt delaktig i å introdusere et bredt publikum for dragkulturens undergrunnsmiljø.

- Jeg gjorde det ikke for pengene. Jeg gjorde det for moro skyld, som jeg alltid har gjort, sa Corey til The New York Times etter premieren.

- Jeg har vært i showbusiness i årevis. Så da mine femten minutter endelig kom, syntes jeg bare det var litt herlig.

Blodig alvor

Virkeligheten utenfor ballsalene var nådeløs. Mange av dem vi møter i «Paris is Burning» levde på kanten av fattigdom og vold. Flere gikk en tragisk skjebne i møte.

En av dem var transkvinnen Venus Xtravaganza.

I desember 1988 - underveis i filminga - ble 23-åringen funnet drept på et hotellrom i New York. Hun hadde blitt bundet og kvalt, og kroppen hennes var skjult under en madrass.

Hennes død bidro til å belyse den volden og diskrimineringen mange transkvinner - særlig transkvinner med minoritetsbakgrunn - utsettes for.

I 2022 ble saken gjenåpnet takket være aktivister og dokumentarfilmen «I’m Your Venus». Gjerningspersonen er fortsatt ikke blitt identifisert.

Ikke sett siden 1968

Selv kjempet Dorian Corey mot aids-relatert sykdom i sine siste år. Hun døde 29. august 1993, 56 år gammel.

Da politiet fant liket i klesskapet to måneder seinere, avslørte fingeravtrykkene at den døde var Robert Worley, også kjent som Bobby Wells. Han ble meldt savnet i 1968.

Wells hadde et kriminelt rulleblad. I 1963 ble han dømt til fengsel for voldtekt og overfall. Etter løslatelsen forsvant han og familien så ham aldri igjen.

Nå lå han i skapet til Dorian Corey, delvis bevart i kjemiske rester av plast og syntetisk lær.

Etterforskerne anslo at Wells hadde vært i femtiårene da han trakk sitt siste sukk og at han hadde vært død i omkring 25 år.

Kjærlighet, frykt - eller selvforsvar?

Hva som egentlig skjedde mellom Dorian og Bobby, er det ingen som vet sikkert.

Ifølge Inside Edition fortalte etterforsker John Roe at Wells' bror hadde opplyst politiet om at han og Corey var kjærester. Flere bekjente beskrev et forhold preget av alkohol og høylytte krangler.

Teoriene som siden har svirret, er mange. Noen hevdet at Wells brøt seg inn for å rane Corey, og at hun skjøt ham i selvforsvar.

Andre mente det var et sjalusidrap, eller at Corey dekket over udåden for noen andre.

Ifølge In Magazine skal hun ha festet en lapp på den døde kroppen der det sto: «Denne stakkars mannen brøt seg inn i hjemmet mitt og forsøkte å rane meg.»

Den rådende teorien er at Corey drepte Wells i selvforsvar. Slik det ble rystende tydelig i forbindelse med drapet på Venus Xtravaganza, var - og er fortsatt - vold mot transpersoner en alvorlig og vedvarende problematikk.

- En sykdom

I et intervju med Inside Edition minner journalisten Michael Musto om at saken med liket i klesposen må ses i lys av tida da hendelsen skal ha skjedd.

- På 1960-tallet ville en skeiv person hatt svært liten sjanse til å bli trodd av politiet, selv når det handlet om selvforsvar. Homofili var kriminalisert og ble sett på som en sykdom.

Det var ei tid da bydelen Harlem flommet over av kriminalitet, narkotika og drepende fordommer. Corey skal ha hatt en liten pistol i leiligheten sin for beskyttelse, ifølge New York Magazine.

- Kanskje gikk hun aldri til politiet fordi hun visste hva responsen ville bli, sier Musto.

Handlet i panikk

Etterforskningen har aldri gitt et klart svar på hva som skjedde med Wells og hvorfor han havnet i den grønnrutete klesposen i Coreys skap.

- Jeg tror det oppsto en konflikt mellom Corey og Wells som endte med at Wells ble skutt, sier tidligere NYPD-etterforsker Mark Giffen i et intervju med Inside Edition.

- Subkulturen den gangen ble ikke ansett som sosialt akseptert i samfunnet. Så Corey - i panikk - pakket inn kroppen for å oppbevare den midlertidig, og fant aldri ut hva hun skulle gjøre videre.

Dorian Corey regnes den dag i dag som en nøkkelfigur i drag‑ og ballroom‑miljøene. Hennes rolle i utviklingen av voguing som kjernen i New Yorks ballroom‑kultur blir fortsatt anerkjent og hyllet.

Formelt sett er drapssaken fortsatt uoppklart.