Herold

Med hensyn til tydeliggjøring av forskjellene mellom totalitære regimer og den demokratiske rettsstaten, vender jeg ofte tilbake til tysk-amerikanske Hannah Arendt (1906–75) sine tekster og intellektuelle arbeider. Etter min mening har ingen andre enn Arendt beskrevet med en slik klarhet, presisjon og innsikt om hva som kjennetegner totalitær tenkning, ideologi og politisk praksis. Hennes verk «The Origins of Totalitarianism» som opprinnelig ble utgitt i 1951, er aktuell lesning for alle som også ønsker å forstå sin samtid. En sentral kvalifikasjon for å bli en totalitær tyrann, er at vedkommende aldri er i stand til å innrømme en eneste feil. I denne forbindelse er den amerikanske presidenten Donald Trump mer enn kvalifisert.

Den politiske teoretikeren og filosofen Arendt tilbrakte 18 år av sitt liv som en statsløs person. Som en tysk jødisk flyktning kom hun til USA i 1941 på flukt fra nazismen og ble amerikansk statsborger i 1950. I USA underviste hun ved en rekke universiteter og ble som den første kvinne professor ved Princeton Universitetet i 1959. Med sine erfaringer så Arendt på verden og forsto den ut ifra sitt perspektiv som en utenforstående og en fremmeds posisjon.

Statsløshet handler ikke bare om mennesker som ansees overflødige. Det handler også om rotløshet og mangel på tilhørighet. Dette er ikke mindre aktuelt i dag. Ifølge flyktningregnskapet for 2025 er 123,2 millioner mennesker på flukt verden over som følge av krig, forfølgelser og konflikter og med Trump sin brutale immigrasjonspolitikk og klappjakt på såkalte «illegale immigranter», burde Arendt sine tekster være obligatorisk lesning for alle og enhver.

Arendt forsto at for at totalitarianismen, totalitær tenkning og praksis, skulle fungere, var det i kraft av å kategorisere mennesker. De uønskede ble ansett som overflødige, unyttige og byrdefulle og siste instans som en trussel mot samfunnets eksistens. Når du har bestemt at noens liv ikke er viktige og mindre verdifulle enn ditt eget, er det desto lettere å få ryddet dem av veien. I sin gjennomgang av nazismen og stalinismen viste Arendt at det ikke bare handlet om de som utfører statlige mord og massedrap, men om alle som tilrettelegger for krigsforbrytelser og folkemord ved å bidra med planlegging, organisering logistikk og administrasjon; kort sagt byråkratiseringen av ondskapen.

Rettssaken i Jerusalem i 1961 mot Adolf Eichmann, en høyprofilert nazistisk krigsforbryter og en av arkitektene bak Holocaust, resulterte i Arendt sitt mest kjente verk om «ondskapens banalitet». Arendt fulgte rettssaken som journalist på oppdrag for tidsskriftet The New Yorker. Hun brukte uttrykket «The Banality of Evil» for å beskrive Eichmann som en høyst normal person og ikke som et monster. Monstre til forskjell fra de normale, er ekstraordinære og stikker seg ut som atypiske og spesielle. Arendt merket seg at det ikke var noe spesielt ved Eichmann. Han var en ordinær, intetsigende og «banal» person. Og det ordinære og nærmest kjedelige ved Eichmann, fant Arendt av stor interesse, at nettopp en slik normal person kunne utføre sitt grusomme arbeid som tilrettelegger for Holocaust og ikke tilsynelatende være i stand til å skille rett fra galt.

Arendt understrekte den kritiske tenkningens avgjørende funksjon i forsvaret for og styrkingen av den demokratiske rettsstaten. Ifølge Arendt vil selv den mest radikale revolusjonære risikere å kunne bli en konservativ i negativ forstand dagen etter revolusjonen. For å unngå dette må man fremfor alt bevare evnen til å tenke kritisk. Hvis ikke har man tapt. En persons menneskelighet og anstendighet avtar og reduseres gradvis når vedkommende slutter å tenke selvstendig og kritisk. Uten kritisk tenkning blir mennesker til tannhjul i det totalitære maskineriet.

Det totalitære samfunn begynner ikke nødvendigvis med vold først, men med resignasjon, passivitet og likegyldighet. Den som ikke lenger bryr seg, ser vekk når andre mennesker utsettes for vold og overgrep i regi av det totalitære regimet og undertrykkende statsapparatet. For hvis du slutter å bry deg, mister du deg selv og alt som betyr noe for å være et anstendig menneske i etisk forstand. Du er på denne måten selv blitt den som opprettholder det totalitære regimets makt og kontroll fordi du ikke sier ifra og ikke tar avstand fra maktmisbruk og overgrep. Likegyldighet som det å ikke bry seg, er derfor å velge side for det totalitære regimet, for ondskapen og for løgnen fremfor sannheten.

Det fremste angrepsmål for totalitære regimer er den kritiske tenkningen. Og alle som er den kritiske tenkningens representanter og forsvarere, er for fiender å regne. Dette gjelder ikke bare for fascismen på ytre høyre fløy i politikken, men for totalitære bevegelser og despoter med andre politiske merkelapper som tilfellet var med kommunismen og stalinismen i det tidligere Sovjetunionen, maoismen i Kina og Røde Khmers beryktede terrorvelde i Kambodsja som en radikal avart av maoismen. Det totalitære sinnelag karakteriserer i samtiden gjennomgående ulike land som for eksempel Putins Russland, Nord-Korea og religiøse islamske diktaturer som i Irans sjiaislamske terrorregime og Saudi-Arabias Wahhabisme som en svært autoritær og bokstavtro tolkning innenfor sunniislam.

Målet for et totalitært regime er ikke å få folk til å tro, men i første rekke å få dem til å tvile slik at de ikke lenger tror på noe som helst. Forakten for fakta og sannhet karakteriserer det totale regimet. Den ideelle samfunnsborger for et totalitært regime er ikke den overbeviste nazist eller overbeviste stalinist, men en person som ikke lenger kan skille mellom fakta og fiksjon, sannhet og løgn. Blir løgnene mange nok, ødelegges tilliten til at sannhet og faktisk kunnskap i det hele tatt er mulig å oppnå. I det øyeblikk folk slutter å tenke kritisk og stille spørsmål, går sannheten tapt. Den som ikke lenger kan skille sannhet fra løgn, kan heller ikke skille rett fra galt. Når dette først skjer, har det totalitære regimet sikret og fullbyrdet sin makt.

Sikre tegn på totalitær tenkning i praksis er hvis folk erstatter fornuft og sannhet med ideologi og fiksjon, for eksempel at konspirasjoner og såkalte alternative «fakta» dominerer framfor forskningsbasert kunnskap og vitenskap. Demokratiet er derfor noe vi ikke kan ta for gitt. Antidemokratiske strømninger, spesielt fra ytre høyre, har i en årrekke hatt vind i seilene i både Europa og USA. Sentrale trekk ved den politiske utviklingen i USA under Trump sitt presidentskap, gir grelle eksempler på hva Arendt i sin studie av totalitære samfunns «natur» advarte mot.