Herold

Tiden stjeler sakte nærheten mellom oss

Nordlig regnbue vignetten

Hvorfor føler så mange mennesker seg ensomme i vår tid – en tid preget av digital teknologi, tempo og stadig fremgang?

Hvorfor oppleves høytider som jul og påske så tunge for mennesker som står alene? Jeg ønsker ikke å berøre det religiøse aspektet. I dag vil jeg heller berøre det enkle og menneskelige – disse dagene som gjennom generasjoner har samlet mennesker som står hverandre nær. Og nettopp i dette ligger kanskje den dypeste betydningen av slike høytider.

Siden barndommen lærer vi at disse dagene forvandler hjemmet. Det fylles med varme dufter fra mat som er laget hjemme, og en egen forventning i luften. Man kler seg litt finere enn ellers, dekker et festbord og setter seg ned sammen. Men det handler ikke først og fremst om maten – det handler om nærvær, om samtaler, om følelsen av å høre til.

Familier samles, studenter kommer hjem, søsken og slektninger reiser lange avstander for å være sammen. For en kort stund får man gi hverandre det mest verdifulle vi har – tid. Hjemmet fylles av latter, minner og samtaler som ikke helt vil ta slutt.

Men i vår tid er ikke dette en selvfølge for alle.

Et krevende tempo, store avstander, livets tretthet og mange andre grunner gjør at denne enkle, men dypt menneskelige gaven – fellesskapet – ofte glipper.

.

Derfor blir det så viktig å verne om det som binder oss sammen. Å ta vare på tradisjonene og menneskene som står oss nær. Å ikke utsette det som egentlig betyr noe til «senere». For nærhet oppstår ikke av seg selv – den må velges, pleies og holdes fast ved, igjen og igjen.

Altfor ofte fratar konflikter mellom foreldre og barn, mellom slektninger og kjære oss muligheten til å være fullt og helt lykkelige. Man dør sjelden av ensomhet, men livet blir fattigere når sår og uforsonte konflikter får bli værende.

Utenfra ser man det ikke alltid. Bak et smil, bak en sosial og åpen fasade kan det finnes en dyp ensomhet – noen ganger også for en selv. Tunge minner skyves unna, legges til side, som om de dekkes av et stille lag av betong.

Men nettopp i slike dager – særlig i påskens lys, som bærer i seg håp om fornyelse og tilgivelse – blir behovet for fellesskap ekstra sterkt. Man kan snakke om natur, om universet, om vennskapets verdi. Men ingenting kan erstatte det levende møtet med dem man virkelig er glad i.

Og dette er ikke bare en personlig følelse – det er også et speil av en sosial virkelighet.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) oppgir rundt 14,5 % av voksne i Norge at de opplever sterk eller svært sterk ensomhet – det tilsvarer omtrent 650 000 mennesker. I tillegg opplever rundt 28 % ensomhet i mild eller moderat grad fra tid til annen.

Ser vi på livssituasjonen til mennesker, blir forskjellene tydeligere: ensomhet forekommer oftere blant dem som bor alene eller har omsorg for barn uten partner, og sjeldnere blant dem som lever i parforhold.

Og ser vi enda dypere på dette, er ensomhet ikke bare en følelse. Norske og internasjonale studier, inkludert Tromsøundersøkelsen, viser at sosial isolasjon henger sammen med dårligere helse, depressive plager og økt risiko for dødelighet – særlig blant eldre.

Samtidig er det viktig å løfte fram et annet perspektiv: sammenlignet med mange andre europeiske land ligger Norge fortsatt blant landene med relativt lavt nivå av ensomhet. Det er en styrke ved samfunnet.

Likevel peker forskningen på en bekymringsfull utvikling: ensomhet øker likevel, særlig blant eldre, blant dem som bor alene, og blant dem som står utenfor arbeidslivet.

Derfor er det viktig å si: om vi kunne lære å tilgi hverandre litt mer. Om vi kunne se mildere på oss selv og andre. Om vi forsto at vi en dag kan miste muligheten til å møtes igjen i det virkelige liv med dem som betyr mest for oss – kanskje ville vi prioritert annerledes. Kanskje ville vi blitt mer til stede i hverandres liv.

Kanskje står en eldre far, i disse lyse påskedagene, i døråpningen hjemme og lengter etter å åpne armene for et barn han har vært adskilt fra altfor lenge.

Kanskje sitter en gammel mor på et omsorgssenter og ser ut av vinduet, i håp om å få øye på en kjent skikkelse i det fjerne.

Kanskje bærer et søsken på en stille smerte og venter på et enkelt, ekte ord – om at han eller hun fortsatt betyr noe.

Vi gjør alle feil. Noen av dem kan virke utilgivelige. Men kanskje finnes det svært lite som ikke kan snakkes om, og svært lite som ikke kan tilgis.

Og hvis påsken er en tid for lys og fornyelse, kan dens dypeste menneskelige budskap kanskje være dette: å ta det første steget tilbake til hverandre. Å ringe. Å skrive. Å tilgi. Å vende hjem – i overført eller bokstavelig forstand.

La oss lære å tilgi – ikke bare for andres skyld, men også for vår egen. For evnen til å gi slipp på gamle sår og bevare fred i hjertet er også en form for kjærlighet. Kanskje en av de viktigste vi har.