Herold

Jeg ville funnet ut hvem vi er og hvor vi kommer fra

Nordlig regnbue vignetten

Hva er ingenting, og hvor begynner alt? De siste tidene har jeg forsøkt å forstå meg selv og denne verden. Noen ganger føles det som om jeg holder på å miste forstanden. Og det er bra, for på sinnets nivå vil det aldri finnes klarhet. Sinnet er vårt tankesenter, en sky der tanker og visuelle bilder skapes. Det er et verktøy som hjelper oss å eksistere.

Sinnets hovedoppgave er å vite, for det gir det en illusjon av kontroll over virkeligheten. Men å vite er å fikse et øyeblikk, ett punkt i en luftspeiling som vi lever i, og som endrer seg hvert eneste øyeblikk. Sinnet vil alltid stille spørsmål. Det vil alltid være urolig.

Spørsmålene vil forsvinne først når sinnet trekker seg tilbake, og du blir igjen i stillheten og den fulle bevisstheten om livet. Klarhet finnes utenfor sinnet. På sinnets nivå vil det ikke være noen klarhet, fordi et verktøy ikke kan forstå sin skaper. På dette nivået kan man nærme seg svarene på mange spørsmål, men paradokset er at på dette nivået finnes det ingen spørsmål, fordi det ikke finnes noe sinn.

Kanskje hele verden og mennesket med sin personlighet stammer fra sinnet. Verden og hele livet er en illusjon som sinnet leker med. Og jeg er ikke et menneske – jeg er tilstedeværelse, jeg er alt, jeg er én, jeg er hel. Jeg har alltid vært, er og vil være. Jeg skriver dette og forstår at alle ordene jeg bruker, er relative, fordi de er oppfunnet.

Det er ikke overraskende at det noen ganger er vanskelig for mennesker å forstå hverandre, for ord er en fiksjon. Hele vårt liv er relativt. Vi lever i en luftspeiling som vi identifiserer oss med gjennom egoet. Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin, ville jeg reist til selve begynnelsen av alt for å finne ut hvor alt kommer fra, om det har en slutt, og hva alt består av.

Men tiden er også relativ. Og. Dette er ganske jordnære spørsmål, men veldig interessante for mitt rastløse ape – sinn.