Herold

Er det tegn til liv? Jeg er usikker. På vegne av Norges Skiforbund.

Valgkomiteen i Norges Skiforbund har lagt fram sin innstilling, som indirekte er et forslag til en dramatisk omorganisering, i tillegg til at den inviterer til debatt om kandidatene. Bare evigunge Jan Erik Granamo har så langt giddet å engasjere seg. Det er ikke utenkelig at det aller verste skjer: Presidenten blir valgt og lederne i grenkomiteene blir kastet ut – begge deler uten debatt.

Jeg kan bekrefte at det snakkes i Ski-Norge, og ringes rundt: «Har du hørt at...?». «Det er ikke til å tro!». Det de har hørt om er blant annet valgkomiteens innstilling, og det som ikke er til å tro er for eksempel at diskusjonene om omorganiseringen ikke er trukket ut i lagene. Demokratiet i Ski-Norge er faktisk i krise. Det er blitt som ellers i Idretts-Norge, ja, i Norge, ja, i verden: Hver enkelt har nok med seg og sitt.

Hvis ikke forslaget fra valgkomiteen skaper engasjement, er det det definitive beviset på at engasjementet er borte. Den foreslåtte presidentkandidaten, Roger Finjord fra Finnmark, er en dyktig mann, en flott fyr, med et oppriktig engasjement for sine medmennesker. Han gjør en glimrende jobb som daglig leder i Finnmark Fotballkrets, i et miljø og i en idrett han kjenner. Her vet jeg faktisk hva jeg snakker om.

Men jeg kjenner veldig mange kompetente personer som ikke bør bli president i Norges Skiforbund. Roger Finjord er én av dem. Det er en meget komplisert organisasjon, som skal forholde seg til Det internasjonale skiforbundet, som har sitt å slite med, på vegne av en – eller faktisk mange – idretter som er påført mange utfordringer, blant annet på grunn av klimautfordringene. Det eneste disse idrettene har felles er at de utøves på snø, eller for det meste på snø, om enn i stadig mindre grad.

I Norge er forholdet mellom skiforbundets forskjellige idretter til dels ganske anstrengt, og forholdet mellom politikk og administrasjon er tilnærmet uavklart, eller det blir nå satt i spill. Forbundet har skiftet daglig leder omtrent like ofte som presidentkandidaten har skiftet skjorte de siste årene. Og kandidaten er nøye med hygienen.

Kort sagt: Presidentjobben her er ikke for nykommere. Den foreslåtte kandidaten er en nykommer.

Det mest spennende nå er ikke hvem som blir valgt, eller hvordan organisasjonen skal se ut. Det viktige er om det blir en bred debatt, i kretsene, i klubbene og til slutt på forbundstinget. Frykten er at det ikke blir det.

I så fall spiller det vel heller ingen rolle hvem som blir skipresident.