Herold

Sykkelbyen Sandefjord er et begrep som ofte brukes med stolthet. Kommunen legger til rette for miljøvennlig transport, aktivitet og tilgjengelighet for alle. Men for noen av oss oppleves virkeligheten ganske annerledes.

Jeg er en av flere som har fått innvilget trehjulssykkel gjennom NAV av medisinske årsaker. Jeg har også fått inndratt førerkortet. Sykkelen er derfor ikke et luksusgode, men et nødvendig hjelpemiddel for å kunne være i aktivitet, komme seg rundt i hverdagen og delta i samfunnet på lik linje med andre. Syklene er spesialtilpasset, stabile og trygge, og ikke minst svært kostbare.

Det finnes knapt tilrettelagt parkering for denne typen sykler i Sandefjord. Vanlige sykkelstativer er laget for tohjulssykler og fungerer rett og slett ikke for trehjulssykler, det samme gjelder de flotte sykkelskapene som er satt ut. Resultatet er at jeg må improvisere: parkere på steder som ikke er egnet, låse fast sykkelen på upraktiske måter eller i verste fall la være å bruke den.

Ikke bare er det upraktisk, det er også utrygt. Trehjulssykler fra NAV er attraktive for tyver nettopp fordi de har høy verdi. Når det ikke finnes gode og sikre parkeringsløsninger, øker risikoen for tyveri betydelig. For den enkelte kan det bety tap av et helt avgjørende hjelpemiddel. For samfunnet er det også et økonomisk tap når slike kostbare hjelpemidler forsvinner.

Vi snakker ofte om universell utforming og inkludering. Men da må vi også sørge for at løsningene faktisk fungerer for alle og ikke bare for majoriteten. Hva hjelper det å oppfordre til sykling dersom infrastrukturen ikke tar høyde for ulike behov?

Jeg vil derfor utfordre Sandefjord kommune til å ta dette på alvor. Det bør etableres egne parkeringsplasser for trehjulssykler og andre spesialsykler, gjerne med mulighet for sikker fastlåsing.Dette bør være en naturlig del av bybildet, ved offentlige bygg, i sentrum og ved kollektivknutepunkter.

Skal vi virkelig være en sykkelby for alle, må vi også inkludere dem som er avhengige av litt mer enn en vanlig sykkel. I dag oppleves det ikke slik.

Spørsmålet er enkelt: Skal det være sånn?