Herold

Til minne om Anne Guri Frøystein

Da denne teksten var i startgropa, fikk jeg vite at min kjære fløytelærer og venn, Anne Guri Frøystein, var i sluttfasen av livet. Det var en tung beskjed å få, men den fikk meg til å sette ord på det jeg mange ganger har tenkt om Anne Guri uten å si det direkte til henne. Tilfeldighetene ville ha det til at teksten skulle handle om korps, og jeg rakk heldigvis å sende henne utkastet før hun døde.

Når noe handler om korps, må det også handle om henne.

Jeg var bare åtte år da hun kom inn i livet mitt med kort skjørt og lang fløyte. For meg har hun alltid vært et forbilde med sitt uendelige pågangsmot, sin positive innstilling, sitt smittende humør og herlige vesen. For meg vil hun alltid være et synonym for spilleglede og ikke minst livsglede. Noen mennesker setter rett og slett ekstra dype spor, menneskelige så vel som musikalske.

Da hun skulle føde sine to vakre jenter og det trådte inn vikar, var det et hardt slag for meg og fløyta. Vi ble litt sure. Ikke til forkleinelse for vikaren, altså, men det var Anne Guri som var min trygge musikalske havn. Hun var tydelig, støttende og hadde troen på meg. Hun var en musiker og pedagog av rang. Mange lever av musikk på grunn av henne – tonenes tryllekunstner og talentfabrikk.

Anne Guri hadde en unik evne til å skape samhold blant sine elever, selv etter endt kulturskoleliv. Hun åpnet hjemmet sitt for oss og bød på pizza, prat og samspill. Jeg har henne å takke for mange av vennskapene jeg har den dag i dag, 32 år etter første fløytetime.

Jeg er så glad for at jeg aldri sluttet å spille! Hver gang jeg spiller på fløyta mi, vil jeg se for meg Anne Guri stige ut av den som ånden i lampen. Anne Guri vil alltid være i tankene mine, alltid i musikken! Selv om hun er borte, vibrerer energien og latteren hennes blant oss enda.

Med tillatelse fra det fargerike fyrverkeriet, forkjemperen og formidleren Anne Guri, her kommer teksten:

Korps og katarsis

En liten hånd tar sitt første grep rundt instrumentet. Den første tonen skyves ut. Noen ganger setter den seg fast på veien, andre ganger blir den bare et svakt «pfff» eller et solid smell.

Søsken over hele landet ergrer seg over søstre og brødre som tuter og tramper, traller og teller, gnikker og gneller, schmeller og schpeller. Selv har jeg teipet tærne til storebroren min fast i rent raseri. Det går simpelthen ikke an å sove når taktfaste tåknips høres fra rommet ved siden av. Men en født trubadur er og forblir nettopp det. Så skal det sies at han fikk tilbake med samme mynt, men med ny dur og nye takter. De høyeste tonene på en tverrfløyte må også øves på. Man kan lure på hvem som var mest tverr av fløyta og meg.

Å spille et instrument kan by på stor frustrasjon for musikanten så vel som omgivelsene. Holder man ut de første ulydene, vil de etter hvert omdannes til noe som ligner mer og mer på musikk. Hvis vi tåler de skjeve tonene over tid, vil de etter hvert bli ganske vakre. Ja, de kan sågar ende opp i Hans Majestet Kongens Garde, eller KORK, eller Wienerfilharmonien.

Men noen toner kommer ikke lenger enn til pølsebua på skoleplassen 17. mai. Både wienerpølser og musikanter får seg en knekk i ny og ne. Mange av oss ender bare opp som sorte hull på filharmoniens høye himmel. Faktisk forblir ganske mange av oss i korps på lavt/middels/høyt amatørnivå hele livet, og det er helt greit. Det er faktisk også helt nødvendig. For kultur er ikke bare høykultur. Det ville i så fall vært ukultur. Kultur er kunsten å samle folk. Kultur er for alle! Og korpskulturens magiske kraft er å samle folk på tvers av ferdighetsnivå, bakgrunn og alder.

Sure toner, blide folk

At alder bare er et tall, gjelder i aller høyeste grad innen korpsmiljøene. I det lille bygdekorpset jeg spiller i, Skonseng skole- og ungdomskorps, representeres flere familier av tre generasjoner. Selv har jeg min mor på 69 og min sønn på 9 år med. Vi spiller ulike instrumenter og har ulike ferdighetsnivå. Vi er ikke verdens største korps, men om vi sprer oss godt ut i gymsalen, er vi kanskje Ranas bredeste. Det er da noe!

Vi er ikke verdens beste korps heller, men er verdens beste likevel. Noen ganger spiller vi så høyt at dirigenten slår av høreapparatet, andre ganger er vi så i utakt at gymsalen vibrerer og vi lett kunne blitt tatt i promillespilling. Det hender også at vi spiller så surt at kyrne i bygda produserer rein kefir. Men like fullt: Vi spiller, og vi spiller en rolle for bygda vi tilhører!

Korps har ikke bare verdi for den enkelte musikant, men for samfunnet som helhet. En 17. mai uten korpsmusikk er som … 17. mai i Finland. Ordinær. Et liv uten musikk er rett og slett et tristere liv.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil vi tjene på å holde kulturen i bygd og by levende. Og for dem som tror at bygd og by er steile fronter, tro om igjen. Vi drar i samme retning. Det er for eksempel Korpskalas et godt bevis på, et arrangement av Mo Hornmusikk, som samler korps på tvers av tilholdssted. Og når det lille bygdekorpset mitt skal holde julekonsert, stiller flere musikanter fra Mo Hornmusikk gladelig opp for å fylle hull i instrumentgrupper.

Det hadde vært fint om Rana kommune kunne gi oss god medvind. Aller helst et kulturhus! I det minste stabilitet og forutsigbarhet i kulturskolen.

For hvor tror man profesjonelle musikere – eller andre kunst- og kulturutøvere for den saks skyld – har sitt utspring? At de oppstår i et vakuum? At de produseres sammen med instrumentene på fabrikken? Eller lever vi i en naiv tro på at KI-generert musikk vil erstatte levende konserter, eller at YouTube kan erstatte kulturskolene?

De aller fleste av oss konsumerer musikk. Vil vi ha den, må vi også legge til rette for dens eksistens. Dette gjelder for alle kunstformer. Kommunen kan, skal og bør legge til rette for et levende musikkmiljø, et levende kulturliv. Hvis ikke, er alternativet et kulturlik. En død og grå by, mindre attraktiv for tilflyttere og for oss som allerede bor her. Husk: En industriarbeider har også behov for å gå på konsert. Det kan sågar hende at hen spiller i korps.

Dugnad og dopapir

Man kan spille ompa til man dør, men før den tid skal man selge uendelige mengder dopapir og delta på dugnad. Seminarhelger og konserter skal planlegges, kaffe kokes, stoler bæres ut, kaker og lokaler pyntes og så videre. Etterpå skal prosessen reverseres. Det er mye god læring i disse arbeidsoppgavene. Man lærer å brette opp ermene og bidra til fellesskapet.

De frivillige vervene skal også fylles, for et korps driftes ikke bare på luft og kjærlighet, selv om begge deler er viktige ingredienser. Om tonene er o’ så grandiose, er ikke inntektene nødvendigvis det samme. Noen ganger teller korpset flere enn antall publikummere, og man er ofte prisgitt stor slekt. Derfor er min klare oppfordring: Kom på konsert!

Terping, tårer og tenners gnissel

Å lære seg å traktere et instrument krever terping, tålmodighet, disiplin, konsentrasjon og koordinasjon – evner man også har bruk for på andre arenaer i livet. Notesystemet skal knekkes, lungene trenes opp, intonasjonen finjusteres og ny terminologi læres. Første hus, piano, crescendo, dal segno al coda. Det er nok å henge hodet og fingrene i. Kunnskapen er nødvendig for å kunne spille i lag med andre. Man må dessuten lytte like mye som man spiller.

Uavhengig av nivå må alle jobbe for å skape musikk sammen. Før en konsert kjenner man på nervøsitet sammen. Kanskje er noen ekstra nervøse fordi hen skal ha sin første solo. Nervene får muligens overtaket og det går ikke helt som planlagt, men det er utrolig god læring i dette også. Å stå i ubehag er en god vei til utvikling. Hos slektningene i salen vil tårene uansett trille til tross for pitch på snei og toner i utakt.

Flis i kjeften. To be or not tuba. Fagott til å være sant.

Korpshumor er noe for seg. Holder man ut både den og øvelsene, vil man oppleve korpsmagiens forløsende kraft. Jeg vil gå så langt som å kalle det katarsis – spa for hjernen, smøring for sjelen. Når man spiller, er det ikke plass til bekymringer. Man fokuserer fullt og helt på musikken og forlater øvelsen som et gladere menneske enn før man kom.

Dessuten er det en hobby man stort sett kan ha livet ut. Og for den som holder på med enten musikk, teater eller andre kunstformer, er det enklere å finne nye vennskap når man skal ut i verdenen. Man kan alltids finne seg et korps. Og siden notesystemet er universelt, ligger det uante, og helt sikkert også ubrukte muligheter for integrering, i musikken. Musikk kan rett og slett være g-nøkkelen til et lykkeligere liv.

Jeg tør påstå at Anne Guri er det mennesket som har jobbet hardest for musikken i Rana – for kulturen. Jeg bøyer meg i konsertstøvet. Hvem skal nå fylle hennes høyhælte sko? Ikke vet jeg, for det er bare én Anne Guri. Men mitt beste forslag er at vi går sammen i takt om oppgaven!

Stor, varm fløyteklem til

Jan, jentene og alle som stod Anne Guri nært.

Familien min: Takk for at dere har holdt ut mine tverre toner!

Kristian, broren min: Beklager teiping av tær! Vær glad det ikke var superlim.

Korpset mitt: Takk for tonene, tøyset og kaffen!

Alle dirigenter: Takk for takten!

Foreldre av korpsbarn: Hold ut og be barnet holde ut! Det blir musikk etter hvert.

De som la instrumentet på hylla, eller aldri turte å begynne: Det er aldri for sent!

Rana kommune: Visst blåser det på toppene. Ikke la det bli for umusikalsk …

Musikalsk hilsen

Marie Rødvand