Herold

Tromsø-politikerne fortsetter å bruke penger som de ikke har. Andre sine penger, som de ikke har.

Fredag for ei uke siden fikk vi presentert en liten flik av regnskapet for fjoråret. Langt, langt på overtid.

Regnskapet var langt fra fullstendig, men det var nok til at alle kunne forstå alvoret. Tilsynelatende med noen viktige unntak.

Nå skal kommunen gjennom en hestekur som vil merkes. Høyres gruppeleder Markus Akselbo mener det er behov for en «brutal hestekur».

Dessverre er det ingen overdrivelse. Men dette alvoret var tydeligvis glemt av de fleste lokalpolitikerne, bare fem dager etter at den siste gigantsprekken ble kjent.

I stedet for å vise nøkternhet, fortsatte flertallet i kommunestyret å bruke penger som de ikke har.

Dette er heller ikke kommunen sine penger. Det er innbyggerne sine penger. Og det er innbyggerne som nå må betale prisen når den bebudede hestekuren settes i gang.

Men før vi kommer så langt, skal det brukes mer penger. 33 av 43 representanter i kommunestyret sa onsdag ja til å bruke 14 millioner kroner på å forsterke taket på Verdensteatret.

Ikke misforstå: Selvsagt skal praktbygget berges. Og selvsagt må kommunen, som eier bygget, ta ansvar.

Det er ikke der feilen ligger. Men er det riktig at en kommune, som om kort tid er på Robek-lista, i det hele tatt skal eie et slikt bygg? En kommune som praktisk talt er teknisk konkurs.

Frp foreslo å selge Verdensteatret, men en slik idé virker utenkelig for de rødgrønne. Den samme misforståtte romantikken har vi sett tidligere på Gunnar Wilhelmsen og de rødgrønnes vakt.

Det grelleste eksemplet er Tromsø kunstforening i Muségata, en annen arkitektonisk perle i sentrum. Universitetet i Tromsø har for mange år siden tilbudt seg å kjøpe bygget, og ikke minst ta vare på det.

Men Wilhelmsen og kompani har vegret seg for å selge. Selv ikke når en ansvarlig kjøper som UiT banker på døra, glir fornuften inn.

Først i år innledet kommunen og UiT samtaler om mulighetene for et delt eierskap, mange år på overtid, og ennå vet vi ikke om det kommer noe ut av dialogen.

Vi kunne nevnt flere eksempler, hvor kommunen og lokalpolitikerne klamrer seg til oppgaver som de verken har råd til eller kapasitet til, i stedet for å bruke kreftene på å løse kjerneoppgavene.

Og sånn går no dagan, mens vi venter på Robek-innmeldingen.