Herold

Totalberedskapsåret 2026 innledes med et forslag fra Miljødirektoratet som fører til gjengroing av en tredjedel av dyrket grasmark - for å redde klimaet. Hva skal vi med råd som reduserer matberedskap, selvforsyning av mat og naturens biologiske mangfold? Det er det som skjer hvis Nord-Norge, Vestlandet og fjellbygdene skal avvikle sine gårder.

Grasspisende dyr har allerede i mange år båret landbrukets klimautslipp på sine skuldre: De raper nemlig metan. Regjeringens klimaplan (St. melding 13) har fra 2020 vært å påvirke folket til å spise mindre rødt kjøtt fra storfe og sau. Argumentet bygger på kostholdsrådene, som også mener at rådene er til det beste for klimaet. I februar kom Miljødirektoratets rapport, Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025,som foreslår at sau og ku må vike for å oppnå utslippskutt. Ernæringsrådene som kobler dårlig helse og rødt kjøtt er omstridt. Tallgrunnlaget for klimaeffekten av metan fra grasspisere er også omstridt. Men verken Miljødirektoratet eller Klimaplanen drøfter disse usikkerhetene.

Alle planter kan ikke dyrkes overalt, spesielt ikke planter som kan spises direkte av mennesker. Gårder som ligger høyt til fjells og langt mot nord, har derfor til alle tider skaffet oss melk, kjøtt og ull ved hjelp av grasspisende dyr. Disse agroklimatiske forutsetningene ligger til grunn for landbrukspolitikken, som igjen har bidratt til matproduksjon og bosetting i hele landet. Skal klimakrisen rive opp våre røtter, som i tusener av år har vært festet i menneskets eksistensielle samspill med naturen?

Matsikkerhet er en selvsagt del av et lands beredskap. Dette er fastslått i Totalberedskapsmeldingen: Forberedt på krise og krig (St. melding 9). Målet er å øke selvforsyningsgraden av mat fra 40 til 50 prosent innen 2030. Meldingen peker på at det er beredskap i at det bor folk i hele landet: «Det muliggjør matproduksjon basert på norske ressurser, som bidrar til arbeidsplasser, verdiskaping og bosetting.»

Smartembed for https://www.nordnorskdebatt.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=88118

Målet om økt selvforsyningsgrad står i sterk konflikt med forslag til utslippskutt ved å legge ned grasgårder. Men statsråden for klima, Bjelland Eriksen, er i selveste totalberedskapsåret klar på at målkonflikter er noe vi må leve med. I et intervju i Bondebladet 11.2.26 sier han:«Målkonflikter er det nok av i norsk landbruks- og klimapolitikk. Vi driver med det hver eneste dag.» La oss håpe at målet om å ha mat på bordet også i krise og krig prioriteres høyt når politikerne skal gjøre sine avveininger, og ikke lar seg avlede av tallfestet biologi: Å gjøre naturens biokjemiske prosesser om til tall, og overbevise oss selv om at dette er fasiten, kan være en farlig veg å følge – slik vi allerede ser: Nedlegging av bruk i grasområdene har pågått lenge.

Gjengroing av eng og utmark er allerede godt synlig. Nedgang i antall gårdsbruk fra 2012-22 var 22 % i Nord-Norge mot 14 % for hele landet. Dette samsvarer med forbrukerendringer som favoriserer kraftfôrbasert kjøtt: Vi spiser drøyt dobbelt så mye kjøtt fra kylling og svin, som fra storfe og småfe. Slik har vi allerede lyktes godt med tiltak som endrer forbruket, slik at gårder med beitedyr kaster inn håndkledet.

Effektene av nedlagte bruk er dramatisk også for naturen. Miljødirektoratet har også ansvar for å ta vare på naturmangfoldet, inkludert truede, artsrike naturtyper som semi-naturlig eng. Uten beiting eller slått gror områdene igjen, og mange plante- og insektarter forsvinner. Slik er det også på utmarksbeitene, der 30 % av de utrydningstruede artene lever.

Utmarksbaserte driftsformer på ammeku og sau er svært god ressursutnyttelse i et land som Norge. Dyra kan fortsatt gi oss en viss mengde kjøtt og melk fra naturens ressurser selv om importen stopper. Å spise norsk grasbasert kjøtt og korn, og mindre kraftfôrbasert kjøtt, er derfor gode beredskapsråd: Så lenge produktene etterspørres, vil tilbudet være der. Slik er handelens lover, som også Miljødirektoratet bygger sitt forslag på. Det gjenstår likevel å se om det finnes bønder som vil stå i en lite lønnsom samfunnsoppgave, med hetsen som klimaversting hengende over seg.

Kanskje er det andre mer helhetlige tiltak som bør få større fokus i klimakrisen? Et skritt på vegen er å slutte å legge energien fra fotosyntesen i samme klimahatt som energien fra svarte karboner. Det er bare fotosyntesen som fanger karbon. Det er opphavet til alt liv! Vi trenger ikke flere forslag til tiltak som ikke har tatt helheten innover seg. Gras gjennom ei ku er ikke et klimaproblem – det er matberedskap.