Herold

La oss si det rett ut: Det hjelper lite å satse tungt på forsvaret i nord dersom vi samtidig lar lokalsamfunnene forvitre.

Det er knaptet halvt år siden jeg bytta ut klasserommet med Stortinget. Nå er jeg én av fire som skal tale Finnmark sin sak i nasjonalforsamlinga. Det var ikke planlagt, og det kom overraskende på flere enn meg – men alvoret i oppgaven har aldri vært tvil om.

I 2026 har verdenblitt mer urolig. Det geografiske tyngdepunktet har flytta seg nordover. Arktis er ikke lenger et stille bakteppe i verdenspolitikken – det er en hovedscene. Det er ikke bare USA og Trump som er opptatt av nordområdene. Stormakter, allierte og storselskaper følger nøye med på det som skjer i nord.

Det er bakteppet for regjeringas nordområdestrategi Norge i Nord fra august 2025. Her slås det fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. På papiret er det vanskelig å være uenig i analysen.

Når det gjelderforsvar og sikkerhet, er det ganske bred enighet om at regjeringa Støre langt på vei har levert. Det bygges militær kapasitet, gjennomføres store øvelser og styrkes alliert samarbeid i nord. Det trengs. Og det er bra.

Men der stopper også enigheten.

For når detkommer til det regjeringa selv sier er strategiens viktigste mål – å bygge trygge, attraktive og levedyktige lokalsamfunn – er det langt vanskeligere å se ny politikk som faktisk monner. Og la oss si det rett ut: Det hjelper lite å satse tungt på forsvaret i nord dersom vi samtidig lar lokalsamfunnene forvitre.

Bosetting, hverdagsliv og verdiskaping er ikke pynt på sikkerhetspolitikken. Det er sikkerhetspolitikk.

Finnmark er blantfylkene i landet med høyest gjennomsnittsalder. I mange små og mellomstore kommuner nærmer snittalderen seg 50 år. Det er ikke bare et demografisk tall – det er et tydelig varsko. For hvor er politikken som skal gjøre det attraktivt for unge mennesker å velge å leve livene sine lengst i nord?

På boligfeltetmangler vi en offensiv satsing, selv om mangel på egnede boliger er en av de største flaskehalsene for både tilflytting og rekruttering. I helse- og omsorgstjenestene sliter kommunene med å få tak i folk, samtidig som avstandene er lange og tilbud svekkes. Innen barnehage, skole, kultur og høyere utdanning er det lite som tyder på en samla politikk for å styrke hverdagslivet i nord.

Digitale tjenesternevnes i strategien, men uten nye virkemidler. Det hjelper lite å snakke varmt om digitalisering hvis det verken følger med investeringer, infrastruktur eller mål om desentraliserte arbeidsplasser.

Det samme gjeldersamfunnsbyggende infrastruktur. Skal vi lykkes med grønn industri og beredskap i nord, må vi ha kraft, nett og digital grunnmur på plass. I dag går utviklinga for sakte. Framdriftaq er fragmentert, prosjekter forsinkes, og helheten mangler. Enkelttiltak er gjort, ja – men det er langt igjen til det som kan kalles en reell nordnorsk satsing.

Også på næringsutviklingog grønn omstilling er kontrasten tydelig. Ambisjonene er høye, men gjennomføringa svak. Industriprosjekter i nord går tregt eller settes på vent. Samtidig ligger Nord‑Sverige langt foran oss, fordi de har hatt tempo på kraftutbygging, nett, kapital og statlig risikoavlastning. Det er ikke naturgitte forskjeller som forklarer dette – det er politiske valg.

Regjeringas nordområdestrategimangler tydelige prioriteringer mellom natur, industri og lokalsamfunn. Uten slike valg får vi verken det ene eller det andre – bare flere utredninger og flere forsinkelser.

Kort sagt:Regjeringa har styrket Norges militære og geopolitiske posisjon i nord. Men så langt har den ikke levert på sin egen grunnidé – at bosetting, hverdagsliv og verdiskaping er sikkerhetspolitikk.

Vi trenger mer enn gode analyser. Vi trenger handling. For det er først når folk faktisk kan og vil leve gode, trygge og meningsfulle liv i nord, at nordområdene virkelig er sikra for framtida.