Herold

På NRK har vi de siste ukene sett en dramaserie om turnuslegers erfaringer med å jobbe på norske sykehus i serien LIS. Som barnehagelærer er det ikke alt jeg kan identifisere meg med, men et gjennomgående tema i serien er hvordan det menneskelige må effektiviseres bort, og det kjenner jeg meg igjen i.

Serien skildrerhvordan høyt arbeidspress går på bekostning av det mellommenneskelige, hvordan legene ikke får møte pasientene som mennesker, men tvinges til å behandle dem transaksjonelt og strippet for empati.

LIS er selvsagt en dramaserie, men jeg tror likevel den setter fingeren på manges opplevelse. Dessverre tenker jeg også at det samme gjentar seg på flere arenaer i samfunnet, deriblant i barnehagen.

Da jeg førstbegynte å jobbe som assistent i barnehage fikk jeg gi omsorg til små barn, og se de blomstre. De utviklet seg, og gav meg mye tilbake. Det motiverte meg til å ta utdanning og gjøre en karriere i barnehagen. Jeg har fått prøvd meg i private, ideelle og kommunale barnehager, og møtt mange flotte kollegaer som jeg har opplevd at har delt samme engasjement for barna som meg.

Nå er det, igjen, harde tider og beskjeden fra toppen er at det skal kuttes. Den eneste plassen å kutte er i bemanningen, og siden vi allerede er bemannet til et minimum er det vikarbruken som strupes inn. Vi som jobber i barnehage er tøffe, men det er tungt for kropp, sinn og immunforsvar å være så tett i barnas liv. Noe sykefravær kommer det alltid til å være, men det blir enda tyngre for de som er igjen når det er vanskelig å få vikar. Kanskje er det mest tungt på sinnet, når vi som er så opptatte av å møte barna der de er, kjenner på at vi ikke strekker til.

Fra ledelsenopplever jeg at det bekreftes at det er tunge tider, men det som kommuniseres ned til oss er at vi må jobbe smartere. Vi må planlegge bedre, organisere og effektivisere. Med å jobbe smartere skal vi altså strekke til når ressursene skorter, men jeg føler at jeg strekkes tynt. Visst kan vi drive barnehage enda mer effektivt, men på et punkt blir vi bare en oppbevaringsplass, og ikke den trygge lærings- og omsorgsarenaen vi skal være. Vi som jobber i barnehagen skal selvsagt legge til rette for at foreldrene kan være på jobb, men jeg kjenner ingen som motiveres av å oppbevare barn.

Vi sparer oss til fant. Når barnehagene ikke får fungere slik de skal fungere gir vi barna våre et dårligere utgangspunkt for livet. Vi ser hvordan stadig flere barn trenger særskilt tilrettelegging på skolen, mange allerede i barnehagen. Det er både dyrt og lite effektivt, og sykeliggjør samtidig mange barn og unge som ikke får til å være en del av maskinen som vi gjør oppvekstmiljøene våre til.

Jeg vet ROBEK banker på døren, men barnehagen trenger varme hender. Å øke bemanningen vil lønne seg, det er billigere å forebygge enn å behandle, og barnehagen er en av de mest målrettede arenaene vi kan jobbe på. Flere ansatte gjør hverdagen mer fleksibel; om noen er syke, trenger vi ikke betale dyrt til vikarbyråer, og stresset synker betydelig.

Tromsø kommune har måtte tydd til dyre rekrutteringstiltak for å finne flere ansatte til barnehagene, men vi trenger et strukturelt løft som gjør det attraktivt å jobbe i barnehagen. Å være flere på jobb gir rom til å se enkeltbarnet, og å skape bedre opplevelser for hele barnegruppen, og det gjør barnehagen til en attraktiv arbeidsplass.