Herold

Randi Rønning Balsvik skrev for noen dager siden et debattinnlegg der hun stiller spørsmål om hvor mange flere som skal dø for ‘det rette’ i krigen mellom Russland og Ukraina. Innlegget høstet mange kritiske kommentarer. En del av kritikken er på sin plass, men ikke all.

Hvor mange hundretusen unge menneskers liv skal det koste å stå opp for «det rette»?

Balsvik tar, slik jeg leser innlegget, slett ikke til orde for noen støtte til Russlands brutale krigføring, slik enkelte av kommentarene går nokså langt i å antyde. Å beskylde henne for det er urimelig. Det er heller ikke vanskelig å dele fortvilelsen over de høye dødstallene og all den øvrige lidelsen Ukrainas befolkning påføres.

Inkluderes skalogså de mange russiske ungdommene som må bøte med livet i Russlands forsøk på å realisere sitt håpløse imperialistiske krigsprosjekt.

Men det er ikkebare snakk om russisk ungdom. I tillegg til nordkoreanere rekrutterer Russland også soldater fra flere afrikanske land, unge mennesker som lokkes til det de tror er godt betalte jobber, men hvor de i stedet ekspederes til krigssonen som kanonføde. Kenya gjorde nylig en avtale der Russland sa seg villig til å slutte å bruke landet som rekrutteringsmark for denne kyniske virksomheten.

TOR DAHL-ERIKSEN, bio

Det bringer meg til mitt hovedpoeng som er at adressen for nevnte fortvilelse er helt feil. Rett adresse er Moskva, og mere presist, en mann hvis navn begynner på bokstaven P. Han kan når som helst stanse krigen ved å gå med på en våpenhvile der nåværende frontlinjer fryses som utgangspunkt for forhandlinger. Ukrainas president har foreslått det flere ganger, men Putin sier nei. Han har kanskje gitt opp å ta hele Ukraina, i hvert fall foreløpig, men hele Donetsk skal han ha.

Han må aldri lykkes, og vi må hjelpe Ukraina til å stå imot inntil han skjønner at det ikke går, uansett hva det måtte koste, dels av respekt for de titusener av ukrainere som allerede har gitt sine liv i forsvaret av området og landet sitt, men også fordi å oppgi den siste delen av Donetsk vil gjøre det mye lettere for russerne å ekspandere videre mot storbyene Kharkiv, Dnipro, og hovedstaden Kiev.

Grunnprinsippet for den internasjonale orden nedfelt i FN-traktaten er prinsippet om statlig suverenitet. Stater som ikke selv kan avgjøre sine internasjonale tilknytninger eller størrelsen og innretningen på sine militære forsvarskapasiteter er ikke suverene. Russland kan som enhver annen stat selv bestemme hva slags forsvarstiltak de vil iverksette på sitt eget territorium. Men de må holde seg der. Ukraina tilhører ikke dette territoriet uansett hva Putin måtte påstå. Vi i Norge kan også mislike at Russland har plassert mengder av atomvåpen nær oss på Kola-halvøya. Men vi kan ikke gjøre noe med saken.

Alle stater har sikkerhetsbehov som de enten forsøker å løse selv eller i allianse med andre stater. Men det finns ingen legitim grunn til at en stormakts sikkerhetsbehov skulle være viktigere enn tilsvarende behov for mindre stater. Når de fremstilles som viktigere så er det fordi stormaktene har større militær slagkraft og dermed større evne til å tvinge sin vilje på andre. Folkerettens viktigste oppgave er å hindre at det skjer.

Dessverre er nettopp folkeretten under sterkt press i dag, på mer enn en front. Men det kan ikke være et argument for å gi massemorderne det de krever, i håp om at de aller nådigst vil spare livet til sine neste potensielle ofre.