Herold

Mange studenter opplever i dag en presset økonomi. Studiestøtten strekker ikke til for å dekke økende levekostnader. En undersøkelse bestilt av Akademikerne viser at studenters kjøpekraft har blitt redusert med 20 prosent sammenlignet med nivået for over 20 år siden.

Tall fra Norsk studentorganisasjon viser at studenter i snitt går med et årlig underskudd på rundt 60 000 kroner. For mange betyr dette at de må jobbe ved siden av studiene eller være avhengige av økonomisk støtte fra familien. Samtidig setter dagens regelverk grenser for hvor mye de kan jobbe uten å tape stipend.

Fulltidsstudenter forventes å legge ned en arbeidsinnsats tilsvarende en fulltidsjobb. Likevel har over 80 prosent av studentene en deltidsjobb, ifølge NAV og Lånekassen. De jobber i alt fra handel og servering til helse- og omsorgssektoren, og utgjør en viktig del av både lokalt næringsliv og velferdstjenestene.

Dette peker på et grunnleggende problem:Studentene har ikke økonomisk handlingsrom til å prioritere studiene fullt ut.

Samtidig er studentene en viktig ressurs for samfunnet. Norge står i dag overfor en økende mangel på arbeidskraft, særlig innen helse og omsorg, handel, reiseliv og service. Her utgjør studenter en fleksibel og nødvendig arbeidsstyrke.

Over hele landet tar studenter ekstravakter, fyller hull i turnuser og bidrar til at tjenester går rundt. For mange arbeidsgivere er de helt avgjørende. Når studenter jobber, styrker det både samfunnet og deres egen kompetanse.

Derfor er det et paradoks at systemet rundt studiestøtten i praksis begrenser hvor mye studentene kan bidra. Når økt arbeidsinnsats kan føre til redusert stipend, svekkes insentivene til å stille opp, selv i sektorer som mangler folk. Det er verken god utdanningspolitikk eller god arbeidslivspolitikk.

Utgangspunktet må være tydelig:Studentenes hovedoppgave er å studere. Men når systemet ikke gir dem økonomi til å gjøre nettopp det, og samtidig straffer dem for å jobbe, svikter politikken på begge fronter.

I en tid der samfunnet trenger flere hender i arbeid, bør målet være å legge bedre til rette for at studenter som ønsker det, kan jobbe mer, ikke mindre.Å øke inntektsgrensen handler derfor ikke bare om studentøkonomi, men om å bruke en tilgjengelig ressurs bedre.

Stortinget har bedt regjeringen om å knytte studiestøtten til grunnbeløpet i folketrygden (G). Jeg forventer at regjeringen følger opp vedtaket, slik at studentene kan henge med i den økonomiske utviklingen.

Samtidig må nivået opp. Senterpartiet vil at studiestøtten skal økes til 1,5 G, slik at den bedre gjenspeiler studentenes faktiske levekostnader og gir reell mulighet til å prioritere studiene. Dette er også nivået Norsk studentorganisasjon selv har etterspurt.

Likevel viser beregninger fra Norsk studentorganisasjon at selv dette nivået ikke vil være tilstrekkelig til å dekke alle utgifter. Mange studenter vil fortsatt være avhengige av deltidsjobb.

Da må også regelverket henge sammen med virkeligheten.

Det er urimelig at studenter som jobber ved siden av studiene for å dekke nødvendige utgifter, straffes økonomisk gjennom kutt i stipendet.

Når systemet i praksis forutsetter at studenter må jobbe, kan det ikke samtidig begrense hvor mye de får lov til å tjene. Derfor må inntektsgrensen økes.

Vi bør også stille et større spørsmål: Fungerer dagens modell for studiestøtte etter hensikten? I en tid med økende behov for arbeidskraft og en begrenset studentøkonomi bør vi i større grad legge til rette for at studenter kan kombinere utdanning med relevant arbeidserfaring. Lønnet praksis, særlig innen helse og omsorg, utdanning og sosialfag, kan være en del av løsningen.

Norge trenger flere i arbeid. Studentene er allerede en del av løsningen. Da må politikken slutte å motarbeide dem, og i stedet gjøre det mer lønnsomt å bidra.