Herold

Debatten om fylkesbytte for Gran har de siste ukene fått et tydelig preg: Den handler stadig mindre om hva som er best for Hadeland – og stadig mer om prosess, personer og én enkelt undersøkelse.

Det er et problem.

For mens neisiden i stor grad har fokusert på kritikk av metode, formuleringer og rolleforståelse, har ja-siden faktisk lagt fram et bredere faktagrunnlag for vurdering.

Det gjelder blant annet:

• Samferdsel og kollektivtilbud, hvor tilknytningen sørover er dokumentert sterkere.
• Interkommunalt samarbeid, som i stor grad allerede skjer på tvers av dagens fylkesgrense.
• Videregående opplæring og elevgrunnlag, hvor strukturer i praksis henger sammen med Akershus-regionen.
• Landbruk og næringsliv, hvor markeder, leverandørkjeder og samarbeid i liten grad følger fylkesgrensen.

I tillegg kommer et helt sentralt forhold som ofte undervurderes i debatten:

• Bosettings- og pendlingsmønstre

Hadeland fungerer i praksis som én sammenhengende bo- og arbeidsregion, med betydelig pendling både internt mellom Gran, Lunner og Jevnaker – og i stor og økende grad sørover mot Gardermoen, Oslo og resten av Akershus.

Arbeidsmarked, transportbehov og hverdagslogistikk følger ikke fylkesgrensene, men reelle reise- og samarbeidslinjer.

Avsporing

Dette er ikke synsing. Det er faktiske forhold som påvirker hverdagen til innbyggerne – og som bør være en del av beslutningsgrunnlaget.

Likevel ser vi at debatten i stor grad reduseres til kritikk av en opinionsundersøkelse.

Ja, den kan diskuteres. Ja, det er legitimt å stille spørsmål ved både metode og gjennomføring. Men den har aldri vært det eneste grunnlaget for beslutningen – og det vet alle som har fulgt saken over tid.

Når en enkelt undersøkelse får dominere hele debatten, blir resultatet en avsporing.

Hvorfor Innlandet?

Det mest påfallende er likevel hva som mangler fra neisiden:

Det presenteres i liten grad konkrete argumenter for hvorfor dagens løsning – en delt region – er bedre.

Hvis man mener Gran bør bli i Innlandet, er det et legitimt standpunkt. Men da må man også være villig til å begrunne det med mer enn prosesskritikk.

Hvilke fordeler ved dagens fylkestilhørighet veier tyngre enn ulempene ved å ha Hadeland delt? Hvordan styrker dette utviklingen i regionen? Hva er de konkrete gevinstene for innbyggerne?

Disse svarene uteblir i stor grad.

I stedet får vi en debatt der personfokus og antydninger om motiver tar stadig mer plass. Det bidrar verken til opplysning eller tillit.

Saken fortjener bedre.

Hva er best på sikt?

Fylkestilhørighet er et langsiktig, strukturelt valg. Det handler om hvordan tjenester organiseres, hvordan regioner utvikles og hvordan ressurser brukes. Det er nettopp derfor slike saker behandles politisk, på bakgrunn av et samlet kunnskapsgrunnlag – ikke avgjøres av én måling eller én debattrunde.

Det er fullt mulig å være kritisk til prosessen. Men hvis debatten skal være opplysende, må den også handle om innhold.

For til syvende og sist er spørsmålet enkelt:

Hva er best for Hadeland – på lang sikt?

Hvorfor er dette konkrete forholdet nærmest fraværende i argumentasjonen fra prosess-kritikerne?