Herold

Hvordan skal vi vokse i Finnmark? Hva skal til for at flere flytter til landets nordligste fylke og færre flytter fra?

For egen del kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvorfor noen i det hele tatt velger å ikke flytte til Finnmark, og i hvert fall ikke hvorfor noen velger å flytte fra?

Om de sør på bare hadde visst hvor fint vi har det her, så hadde de folkevandret hit. Egentlig skal vi være glad for at de verken forstår eller vet.

Nå skal det sies at det kanskje ville vært litt egoistisk av oss; å beholde hele dette praktfulle fylket for oss selv.

Det nytter heller ikke «å bare ha det fint». Ingen kan leve av det. Regninger skal betales, både i de private hjem og i kommunene.

Da er det enda godt at Norges rikeste naturforekomster befinner seg akkurat i Finnmark. At det er her, i dette eventyrriket hvor vi bor at den feiteste fineste fisken svømmer like utenfor, at mineralene glitrer i fjellene og at gassen føres i land. Det med befolkningsvekst og økonomisk velstand burde vel ikke være noe problem?

Eller?

Er vi finnmarkinger vår egen verste fiende? Er vår godtroende natur vår akilleshæl? Er vi for glade i en saftig krangel – med hverandre, når fokuset burde vært et annet sted?

Finnmarkingen er kjent for sin gjestfrihet og gleden over å dele. Vi elsker å vise oss fram og er verken smålåtne eller sjenerte. Heller det motsatte. Vi flirer høyest og hadde det fantes master i banning, så hadde vi hatt master alle som en.

Vi finnmarkinger lar oss ikke be to ganger og vi river gjerne i. «Vær så god, det er bare å forsyne seg. For pytt, vi har da nok? Og det er mer der det kommer fra»

I god tro venter finnmarkingen seg samme generøsiteten tilbake.

Men som et heller halvhjertet takk fra sør, blir vi tilgodesett med tiltakspakker og ordninger som er ment å stimulere til økt folketall og økonomisk utvikling.

Vel og bra det. Vi er verken kravstore eller bortskjemte.

Men har pakkene gjennom de siste tiårene nyttet? Sånn helt ærlig?

Med folketallet det samme som før og kommuner som stadig vipper på kanten av robek-stupet, må vi kanskje være ærlige med oss selv:

Pakkene har ikke nyttet. Sannheten er at uten våre nye finnmarkinger, innvandrerne som heldigvis beriker oss med helhjertet arbeidskraft og nye kulturer, så hadde folketallet vært i minus.

«Norge trenger Finnmark mer enn vi trenger dem»

Ordene kommer fra Kjersti Vevstad i Vadsø, i et ferskt intervju med Finnmarken.

Med et mål om å øke antallet finnmarkinger fra dagens 75.000 til 100.000, tar hun fatt på jobben som Finnmarks nye fylkeskommunedirektør.

Ære være henne for det.

Særlig digger jeg Vevstads visjon om metoden, nemlig å fokusere på det positive ved å bo her, kraften finnmarkingene viser ved å stå han av gjennom tøffe tider. Heller det enn at hun vil ha vekst ved å skylde på makta i sør.

«Alle vil ha lys i vinduene, nye arbeidsplasser, gode fly- og bussforbindelser, flere barnehageplasser og en fritid som fungerer. Da må vi skape det.» sier Finnmark fylkes nye direktør.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi må begynne med oss selv, rette blikket innover.

Vi må slutte å krangle internt over bagateller og heller samarbeide om å fordele de godene vi faktisk har. Bare da kan vi bli sterke. Bare da kan vi vokse.

Det er her vi bør se til Seiland og butikken i Hønseby. Særlig i disse tider, hvor reinen er tilbake på sommerbeite. Og hvor enkelte nå står klare til å bruke energi, fokus og resten av sommeren til å skyte mot en av verdens siste rene kulturbærer; reindrifta.

Utenfor butikken i Hønseby beiter rein som har blitt bestevenner med butikkeierne og bygdas innbyggerne.

Her har folket skjønt det. Stille og uten et eneste rop eller skrik på Facebook om hvor ille det er med rein som beiter, har de skjønt gullverdien av å la turistene oppleve rein på nært hold, av samarbeid med gode intensjoner.

Her har de skjønt verdien av ressursene som kommer til oss. Ikke som halvkvedete pakker sørfra men i form av pakker med innhold, ekte gaver.

Så kan vi velge om vi skal fortsette å spytte og krangle, eller om vi skal gjøre som folket i Hønseby på Seiland; løfte blikket, trekke pusten og være ærlige med oss selv.