Herold

Et politisk frikort

Distriktene rammes hardest

Når ansvaret skyves nedover

Realiteten bak fasaden

En eldreomsorg uten ryggrad

Et siste spørsmål

Frivillighet er en av de vakreste kreftene vi har i Norge. Men i dagens eldreomsorg har den fått en ny funksjon – som politisk sovepute. Der frivilligheten tidligere var et supplement, er den i mange kommuner blitt selve beredskapen. Det er et faresignal som altfor få våger å ta på alvor.

Etter ti år som ansatt i eldreomsorgen, på tvers av institusjoner, avdelinger og tett samarbeid med både fagfolk og pårørende, har jeg sett hvordan en stille og nesten tabubelagt forskyvning har skjedd: Kommunene legger opp til en drift som forutsetter at frivillige fyller hullene de selv burde tette.

Når økonomien skranter, og bemanningen presses ned på benmargen, kommer den samme setningen igjen og igjen:

«Vi har et sterkt frivillig miljø.»

Men frivillighet skal ikke kompensere for manglende fagfolk.

Frivillighet skal aldri være:

Likevel er det nettopp dette som skjer.

I Nord-Norge er avhengigheten størst. Mange institusjoner hadde kollapset uten innsatsen fra pensjonister, frivillighetssentraler og pårørende. Mens kommunene snakker varmt om dugnadsånd, legger de samtidig ned tilbud, strammer inn budsjetter og kutter fagstillinger.

Samtidig hører vi sjelden hva det faktisk betyr for de eldre:

Det er alvorlig nok. Men enda verre er at politikerne later som dette er «godt nok».

Jeg har sett frivillige bli bedt om å:

Dette er en farlig utvikling. Ikke bare for de eldre – men også for de frivillige.

For det som begynner som hjelp, ender som ansvarsplassering.

Forskning viser nå at:

Vi pakker det inn i pene ord som «brukermedvirkning» og «samhandling». Sannheten er enklere:

Systemet har trukket seg unna. Og frivilligheten fyller rommet.

Frivillighet skal ikke drive Norge gjennom eldrebølgen.

Det må fagfolk, kompetanse, statlig styring og tydelig ansvar gjøre.

Når en omsorgstjeneste bare fungerer så lenge frivillige stiller opp, har vi ikke omsorgstjeneste. Da har vi tilfeldigheter.

Og tilfeldigheter er det motsatte av trygghet.

Det finnes én måte å teste kvaliteten på et system:

Ville du akseptert at dine egne foreldre ble avhengige av frivillige for det helt grunnleggende?

Hvis svaret er nei – da vet du hvor vi står.

Det er på tide at kommuner, ledere og politikere slutter å gjemme systemsvikt bak dugnadsånd.

Frivillighet er vakkert. Men den må aldri bli selve fundamentet i omsorgen.

• erstatning for ansatte
• lappverk for svak kompetanse
• løsning på underbemanning

• buffer for systemsvikt

• færre faste ansatte

• mer gjennomtrekk
• utrygge relasjoner
• mer ensomhet
• mer skjult feilbehandling

• langt større belastning på de pårørende

• følge opp pasienter som egentlig burde hatt fagpersoner

• løse praktiske oppgaver ansatte ikke rekker
• avlaste personalet i situasjoner de aldri skulle stått alene i