Herold

Det har skjedd en negativ utvikling i de vestlige samfunnene over mange år, som handler om hvordan vi løser problemer imellom stater, og mellom ulike kulturer. Denne utviklingen har spesielt gjort seg gjeldende etter avslutningen av den kalde krigen, Berlin-murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen. Warszawapakten ble avviklet, og dermed var også begrunnelsen for de alliertes forsvarsallianse, NATO, i stor grad ikke til stede!

Dette skulle ikke skje!

USA og det militærindustrielle komplekset ble premissleverandører for den videre utvikling, og fram til i dag. Donald Trump lovte å avslutte evighetskrigene i sin første presidentperiode. I stedet har han eskalert dem, og bruker sin autoritative diktatorstil og lengsel etter å være fredens apostel, til å overkjøre demokratiets spilleregler.

Den gjennomgående, men stilltiende disiplinering samt frykten for å stille seg utenfor konvensjonene og den politiske rendyrkede tenkningen – har gjort noe vesentlig med befolkningens munn og mæle, også her på berget.

Under de store fredsbevegelsers tid først på 2000-tallet – klarte man å mobilisere tusenvis av mennesker til protester mot en enøyd og folkerettsstridig forsvarspolitikk, herunder såkalte forebyggende (preemptive) kriger.

I dag er det ingen naturlig politisk opposisjon, ingen som står fram og taler «Roma midt imot». Fred, forsoning og diplomati med respekt for den andres trygghetsbehov og sikkerhet for land og folk, er satt utenfor den åpne og aksepterte debatten. Man problematiserer heller ikke krigene, de fatale konsekvenser for liv og helse og de velkjente og langvarige ettervirkninger.

En uhildet og seriøs evaluering av krigene er ikke ønskelig, fordi det lager barrierer mot å sette i gang den neste. Å vite at noe er galt og så unnlate å handle, er demokratiets farligste fiende.

Det gjelder ikke bare når politikerne snur ansiktet bort, men også når befolkningen gjør det. Evighetskrigene har blitt bakgrunnsmusikk, en fjern, dunkende bassgang, som vi noen ganger nikker patriotisk i takt til, men som vi for det meste ignorerer. Hvis skuldertrekket erstatter protesten, har demokratiet tapt, og slik blir en desillusjonert befolkning en viktig komponent i evighetskrigen, kanskje den viktigste. Til sjuende og sist blir vi alle medskyldige når kanontorden ett sted akkompagneres av taushet et annet.

Undertegnede har lånt og tilsluttet seg en del utlegninger som den danske forfatter og journalist, Carsten Jensen, fremlegger i sin bok «Bjelken i mitt øye».