Herold

Klokka tre natt til 15. november 1963 ble Ola Dan Eide funnet død på Bodø Flystasjon. Liggende på gulvet med beina delvis under senga, sengeklær var dratt av, uniform spredd utover, blod, urin og oppkast i senga. Naken fra livet og ned med flere åpne sår på halsen. Liket ble fjernet flere timer før politiet ble varslet. Politiet brukte litt over en time på sine undersøkelser og konkluderte med mistenkelig dødsfall som følge av en mulig kriminell handling. Likskue og likåpning ble utført under ledelse av Forsvarets egen lege, uten sivil embetsmann til stede. Spesialprøver fra hjerte, lunge, nyrer og magesekk ble sendt til analyse. Ingen blodprøve eller urinprøve ble tatt, sårene på halsen ble omtalt som «kloremerker». En dødsårsak ble aldri funnet, saken henlagt.

Stasjonssjef på Bodø Flystasjon, Kåre Johannes Stenwig, håndterte saken selv og påla sine medarbeidere munnkurv. En uke senere fikk Ola Dan en storslagen militær begravelse med 60–70 militære tjenestemenn involvert – så ble det stille! Ola Dans kone kjente sannheten, men valgte total taushet. Hun tok sannheten med seg i graven. Ikke engang parets eneste datter fikk vite.

Ola Dan var jagerflyger, men en skade førte han over i jobb som luftetterretningsoffiser (LE-offiser). Han gikk på kurs hos US Air Force og CIA, og fikk jobb hos Luftkommando Nord. Arbeidet besto i å lage planer for norske jagerflygeres offensive operasjoner inn over Sovjet. Dette var en del av den amerikanske atomoffensiven, kjent som SNOWCAT operasjoner. Han fikk bilder fra norske fly som skråfotograferte så langt østover som mulig. Under gunstige forhold opptil 80 km, Murmansk var godt innenfor rekkevidde. Oppdragene var hjemlet i operasjonsordre ROAD MARK (merk bruken av US kodeord) og resulterte i bildeserier over sovjetiske installasjoner (militære og sivile). Disse ble sendt til norsk etterretningstjeneste, som igjen delte dette med sin amerikanske motpart. Ola Dan Eide var ansatt i Luftforsvaret, men oppdragene kom fra E-tjenesten.

I 2024 utga jeg boken «En kald krige dør – mysteriet Ola Dan Eide». I høst har boken vært Åsted Norges Cold Case. Nær en halv million mennesker har fulgt historien. Saken engasjerer kvinner og menn, unge og gamle. Det gjentakende og åpenbare spørsmålet er: «Hvorfor er ikke denne saken avgradert, det skjedde for over 60 år siden?»

Under arbeidet med boken og Åsted Norge produksjon er det sendt tre innsynsbegjæringer til E-tjenesten, alle er avvist. Formelt er disse begrunnet med Lov om Etterretningstjenesten, men like viktig virker «etablert praksis» å være. E-tjenestens assisterende sjef Lars Nordrum svarte; « ... opplyses det om at Etterretningstjenesten igjennom årene regelmessig har mottatt innsynsbegjæringer fra personer som ønsker å få bekreftet avdøde familiemedlemmers tilknytning til tjenesten. Etterretningstjenesten har forståelse for at dette er interessant for familiehistorien, men av hensyn til rikets sikkerhet var derfor etablert praksis før lovendringen tidligere i år at tjenesten aldri bekrefter eller avkrefter arbeids- eller oppdragsforhold. Avkrefter tjenesten en relasjon i en sak, medfører dette at tjenesten må bekrefte relasjon i andre saker». (En interessant digresjon er det at E-tjenesten regelmessig mottar slike henvendelser, noe som viser at saken om Ola Dan Eide ikke er unik).

Etterretningsloven beskriver ingen «etablert praksis», men omtaler forholdet til Offentlighetsloven §2 og krav om innsyn: «Lova gjeld ikkje for dokument som blir behandla av Etterretningstenesta etter etterretningstjenesteloven».

Etterretningsloven beskriver derimot EOS-utvalgets rolle som kontrollorgan; *«EOS-utvalget skal ha uhindret tilgang til all informasjon, interne retningslinjer og prosedyrer, lokaler, utstyr, programvare, filteroppdateringer, aktivitetslogger og annet som benyttes ved virksomhet etter dette kapittelet». *To avslag er anket til EOS-utvalget. Astri Aas-Hansen svarte i siste avslag at det ikke var funnet feil i den konkrete skjønnsutøvelsen eller at avslaget brøt med gjeldende praksis. EOS-utvalget hadde ikke etterspurt mer informasjon og ville ikke se nærmere på etablert (nå gjeldende) praksis. Hvilket skjønn E-tjenesten hadde utvist er for meg uklart.

Rødts Bjørnar Moxnes sendte et skriftlig spørsmål til daværende forsvarsminister Gram om saken. Det var lett å se hvor Fmin Gram hadde henvendt seg for hjelp i saken. Hans svar var langt på vei identisk med E-tjenestens tidligere avslag.

Som medmenneske forstår jeg urettferdigheten og håpløsheten Ola Dans datter føler. Det er vondt å ikke vite, hun har levd et liv uten sannheten om sin far. Som forfatter stiller jeg meg også spørsmålet om hvorfor ikke informasjonen frigis, det har gått over 60 år. Er det kanskje på tide å se på «etablert praksis»?

At Ola Dan Eides død truer rikets sikkerhet i 2025, er en forklaring med elementer av makt (mis) bruk. At Ola Dans død kan knuse et møysommelig opparbeidet omdømme er godt mulig.