Herold

Hvor mange ganger må vi rope før noen faktisk snur seg?

I spaltene til RA har vi i årevis etterlyst handling. Gang på gang har det blitt skrevet at politikerne må på banen, at de må våkne og ta grep. Likevel er svaret det samme: en øredøvende taushet. Eller i beste fall en vag bortforklaring fra noen som virker mer opptatt av å beskytte egen posisjon enn å svare oss som faktisk bor her.

Det begynner å ligne en dårlig vane. Vi roper «ulv, ulv», men det kommer ingen. Politikerne dukker gjerne opp når det skal klippes snorer, åpnes noe nytt eller tas bilder til sosiale medier. Men når hverdagen i Tinn krever tilstedeværelse, ærlige svar og faktisk ansvar, er det stille. Da er de ikke på banen.

Vi ser det gang på gang i RA: Når folk løfter bekymringer om at skoletilbud forsvinner og ungdommen forsvinner med dem, etterlyses det konkrete planer for framtida. De svarene kommer sjelden. Samtidig tas det opp helt konkrete hverdagsutfordringer – som situasjonen med drosjer utenfor Rjukan Kebab, behovet for en hundepark, utviklingen på Krosso og større utbyggingssaker som hydrogenplanene. Fellesnevneren er den samme: spørsmålene er tydelige, men svarene uteblir. Da handler det ikke lenger om enkeltsaker – men om viljen til å svare.

Vi ser det også i saker som har fått økonomiske konsekvenser for kommunen, der det er reist spørsmål om ansvar og håndtering. Når slike saker møtes med stillhet i stedet for åpenhet, forsterker det inntrykket av at det ikke er vilje til å svare – selv når det virkelig gjelder. Samtidig begynner det å bli dyrt å være skattebetaler i en kommune der ekstraregninger dukker opp som følge av slurv og manglende etterlevelse av regelverk. Det er vi som sitter igjen med regningen.

Dette handler ikke bare om enkeltsaker. Det handler om en utvikling der avstanden mellom folk og folkevalgte blir større. Når innlegg etter innlegg blir stående ubesvart, sender det et signal. Ikke bare om manglende vilje til dialog, men om en holdning der man ikke lenger føler behov for å stå til ansvar overfor innbyggerne.

Makten de sitter med, er ikke deres. Den er lånt. Og den er gitt av oss.

Likevel virker det som om noen har begynt å se på vervene sine som en trygg posisjon, fremfor et ansvar. Møtene foregår bak lukkede dører, beslutningene tas uten at folk forstår hvorfor, og når spørsmålene kommer, uteblir svarene. Det er ikke bare frustrerende – det er direkte skadelig for tilliten til det lokale demokratiet.

For tillit er ikke noe man får automatisk fordi man er valgt inn. Det er noe man må fortjene, hver eneste dag.

Og akkurat nå er det mange som kjenner på det samme: at de ikke blir hørt.

Når folk ikke blir hørt, slutter de ikke bare å skrive innlegg – de slutter å engasjere seg. Og til slutt slutter de å bli.

Derfor må vi begynne å tenke annerledes.

Vi kan ikke fortsette å bruke tid og energi på å be politikere som ikke vil lytte om å «våkne». I stedet må vi stille et tydelig krav: Vi trenger politikere som faktisk tør å bruke stemmen sin – uansett om saken er liten eller upopulær. For det er nettopp da det gjelder.

I dag fremstår det dessverre som om vi har for mange som tror de er politikere, men som ikke tar det ansvaret rollen faktisk innebærer.

Tiden er inne for å gi andre muligheter.

I september 2027 får vi svaret.

Da er det ikke lenger politikerne som sitter med makten. Da er det vi.

Og da må vi bruke den.

Hvis dagens folkevalgte velger stillheten, velger bort dialogen og velger bort oss, så må konsekvensen være at de også velges bort. Så enkelt er det.

For vi trenger ikke flere som sitter stille i båten og håper stormen går over. Vi trenger folk som faktisk tar tak, som svarer, og som står i det – også når det koster.

Neste gang valglokalene åpner, er det ikke lenger vi som roper.

Da er det vi som bestemmer hvem som får bli stående på banen.