Herold

I Norge har vi lenge jobbet for mer sosial likhet på flere områder. Det er en verdi mange, undertegnende inkludert, har hatt. Spørsmålet mitt er bare om det kan gå på bekostning av like rettigheter. Ta f.eks. dette med hjelpemidler til funksjonshemmede. Det kan være kostbare apparater, og man har i dag streng kontroll med hvem som får utdelt hva. Hensikten er god, man ønsker at den funksjonshemmede skal ha et best mulig liv, eller et liv som i mest mulig grad ligner på (er lik) livet til en person som ikke har funksjonshemninger.

Likevel så kan denne strenge kontrollen medføre motsigelser i forhold til andre, kanskje mer grunnleggende rettigheter. Slik som personvern.

Det er ikke nødvendigvis personvernet til "den funksjonshemmede" jeg snakker om. Det er snakk om et kontrollregime som påvirker hver og en nordmann, på ulike områder, ikke bare i forhold til hjelpemidler. Det er en kultur om at myndighetene skal kontrollere mer og mer.

I forhold til penge-ytelser fra NAV er det strengt. Helsevesenet bruker mye ressurser på kontroll i denne sammenhengen. Det som lenge har vært omtalt som "fastlegekrisen" kan man måtte se i sammenheng med rapportering til NAV, siden antallet fastleger har økt jevnt og trutt de siste åra (se https://www.helfo.no/fastlegeordninga/fastlegestatistikk ).

Alt dette skaper arbeidsplasser, men hva er arbeid? I den greske myten ble Sisyfos dømt til å slepe kampesteiner opp en bakke og så rullet ned ned og så var det på an igjen - selv om det sikkert var et blodslit, var det arbeid? Det var jo meningsløst.

Kan ikke funksjonshemmede bare få hjelpemidlene de måtte trenge? Ta f.eks. en rullestol. Jeg er en mann i førtiåra med benførhet i behold tross mye overvekt. Jeg kunne da aldri tenke meg å skaffe meg en "gratis rullestol", selv om den var flott og elektrisk, slik at jeg "slapp å bruke beina". Det ville sett latterlig ut, og om "en og annen" hadde hentet rullestolen alle hadde krav på, selv om de var friske og spreke, så ville det kanskje vært en lavere offentlig kostnad enn kostnaden det offentlige bruker på kontroll. Tenk at det er ikke bare kontrollen i seg selv, det er også utdannelsen til kontrollører, og siden helsevesenet inkluderes med kanskje spesialistkompetanse, så sier det seg selv at det ikke er billig.

Dette er et komplekst regnestykke jeg gjerne ville sett svaret på. Det handler heller ikke bare om offentlig pengebruk, men grunnleggende rettigheter som personvern, og tanken om frihet.

Med frihet kommer ansvar. Jeg føler at Norge i dag i stadig større grad utvikler seg til en formynderstat. Det er greit at Staten i noen grad passer på borgerene, f.eks. i forhold til rusmidler som er veldig skadelige, men det er en balansegang med alt. Den gyldne middelvei. Og jeg kan ikke fatte eller begripe hvorfor funksjonsfriske skulle hente ut rullestoler, krykker og bleier bare fordi det er gratis og alle har rett på det. Man må gi voksne et visst ansvar.