Herold

Debatten om styringsmodell i Tromsø er tilbake. Budsjettsprekker og opplevelsen av svake politisk grep har fått Nordlys til å konkludere med at vi trenger en byrådsmodell. Mer makt samlet på toppen skal gi bedre styring og tydeligere ansvar.

Det er et forståelig argument. Men det er også en for enkel løsning på et mer sammensatt problem.

Tromsø bør bytte modell

La oss starte med det som er riktig. Dagens styringsmodell i Tromsø har svakheter. For mange styringsnivå, økt byråkratisering og for stor avstand mellom politiske vedtak og gjennomføring ute i tjenestene er reelle utfordringer. Det svekker både effektiviteten og opplevelsen av styring. Dette er ikke noe vi skal bortforklare.

Samtidig erdet ingen grunn til å romantisere byrådsmodellen. Erfaringer fra andre norske byer viser ikke at den automatisk gir bedre økonomistyring. Også der ser vi budsjettsprekker, kostnadsvekst og krevende prioriteringer. Kommunal økonomi styres først og fremst av realiteter som flere eldre, økte lønnsutgifter, høyere renter og stadig større forventninger til tjenestene.

Ingen styringsmodellopphever disse realitetene.

KÅRE SKALLERUD, bio

Byrådsmodellen gir riktignok tydeligere ansvar. Velgerne vet hvem som styrer, og hvem som må stå til ansvar når ting går galt. Men den gir også mer makt til færre. Flere beslutninger flyttes bort fra åpne, inkluderende prosesser og inn i en mer konsentrert politisk ledelse. Det kan gi handlekraft, men også mindre bredde og mindre involvering.

Formannskapsmodellen har på sin side styrker i nettopp det motsatte som bred deltakelse, maktspredning og samarbeid på tvers av partier. Det kan gjøre beslutningsprosessene mer krevende, men også mer robuste. Samtidig må vi erkjenne at dagens modell i Tromsø har utviklet seg i en retning med flere styringsnivå og mer byråkrati enn det som er hensiktsmessig.

Derfor trenger vi ikke en skyttergravsdebatt om for eller mot én modell. Vi trenger en ærlig diskusjon om hva som faktisk gir bedre styring.

For Senterpartiet handler dette ikke om systemet i seg selv, men om resultatene for innbyggerne. Når avstanden mellom vedtak og virkelighet blir for stor, må vi være villige til å stille spørsmål ved hvordan vi organiserer oss. Det gjelder også styringsmodellen. En diskusjon om dette har vi til og med programfestet.

Men vi måsamtidig være tydelige. Å bytte modell er ingen quick fix. Det løser ikke utfordringer knyttet til økonomisk realisme, prioriteringer og oppfølging. Det kan gjøre det tydeligere hvem som har ansvaret, men ikke nødvendigvis gjøre beslutningene bedre.

Skal Tromsø fåbedre økonomisk kontroll, må vi først og fremst gjøre det som alltid er vanskeligst. Nemlig å prioritere tydeligere, være mer realistiske i budsjettene og følge opp vedtakene tettere. Samtidig må vi redusere unødvendig byråkrati og flytte mer makt og handlingsrom ut til tjenestene.

Derfor eren ny og åpen debatt om styringsformen i Tromsø noe som Senterpartiet støtter. Ikke fordi vi har bestemt oss på forhånd, men fordi vi er opptatt av én ting: bedre styring, mindre byråkrati og mer makt nær folk.

Det skylder vi både ansatte og innbyggere.