Herold

Delfindamene hopper energisk i bassenget. Jeg føler meg mer som en kobbe.

*Nyttårsforsett? *Jeg må slutte å love ting.

*For eksempel *har jeg lovet fastlegen min (en entusiastisk type med altfor stor tro på menneskeheten) at jeg skal holde meg i form. Gå turer! Få opp pulsen minst to ganger om dagen!

Ved forslag om jogging måtte jeg sette ned en utrent fot, enda så stor respekt jeg har for legestanden. Et sted får grensa jaggu gå! Men svømming, kanskje?

Bio Latoya

«Du må få deg sånn pensjonistkort, eller hva det heter!», brumler en støttende venn når jeg erklærer starten på min nye æra som svømmer.

Etter litt knoting på kommunens nettsider finner jeg ut at jo da, for overraskende få hundrelapper i året kan en ufør potetsekk som meg få lov å entre både svømmehall, treningsstudio og klatresenter! Dæven!

*Uka etter, *med splitter nytt Aktiv på Dagtid-kort tar jeg bussen til Kongsten, full av overmot!

Det er utrolig hvor fort kaffeindusert overmot kan forsvinne i møte med den minste endring i manus.

* Idet jeg nydusja* og frøsen tasser ut i svømmehallen, dundrer Ricky Martin i gang over lydanlegget. Det er vanngym i dag.

Latoya 1

I den grunne delen av bassenget hopper en energisk gjeng som en flokk grasiøse delfiner! Neptuns elegante døtre (og en og annen sønn) utviser en taktfølelse som kunne fått Tambourafdelingen anno 1704 til å rødme i ren beundring.

*Jeg, derimot, *føler meg som ei låghalt kobbe mens jeg ytterst forsiktig subber plattføttene mine langs bassengkanten, mot den dype delen. Å skli på de våte flisene og lande på skinka foran alle de dansende badehettene ville være bælflaut.

Usikkert klatrer jeg ned stigen. Delfingjengen har nå hengitt seg til Abba der borte på grunna, mens jeg padler rundt i klønete sirkel på det dypeste, fordi fastlegen har pålagt meg å bevege mitt legeme. Stille forbanner jeg min overdrevne respekt for fagfolk i helse.

Men motvillig må jeg innrømme at det er ganske digg å være i vannet! Kanskje er det i dag jeg skal gjenoppdage min indre havfrue?

*I et anfall *av plutselig selvtillit velter jeg meg over på rygg og forventer at Kongsten-vannet skal ta meg mykt imot, at dette milde klorvannet skal bære skrotten min like lett som brakkvannet i Iddefjorden pleide å gjøre da jeg var barn.

En elendig idé, selvsagt. En bitte liten bølge fra de spretne delfinene får meg helt ut av balanse.

*Kavende *etter feste her i livet synker jeg med bakhuet først, og rekker å gulpe i meg mer enn det anbefalte daglige inntaket av vann.

Latoya 2

Jeg får snudd meg og sparker panisk fra med beina, slår den ene plattfoten i bassengveggen, banner under vann, kommer til overflata og harker pinlig høylytt. Heldigvis overdøver Britney Spears all annen lyd!

*Skamfull og rødøyd, *som en nylig opptrukken dypvannsfisk, går jeg på vinterbleike bein tilbake til dusjrommet. Etter en kjapp vask gløtter jeg inn i badstua. Den er tom!

Jeg labber inn i det heite halvmørket og setter meg på nederste benk. Her inne er det helt ålreit å ikke være havfrue! Her kan jeg være det pysete lille landdyret jeg er!

Men hvor lenge var Eva i Paradis? Her kommer de, delfindamene!

De skravler og ler, de som ubesværet mestrer klorvann og glatte fliser! Nå hilser de blidt og klatrer opp på de øverste benkene, spreke som fjellgeiter!

Praten bølger hjertelig gjennom det lille rommet. Jeg innser fort at jeg er det eneste pysedyret her inne.

Delfindamene driver ikke bare med vanngym, nå nei da! Én pleier å løpe før frokost, to andre foretrekker å løfte vekter, og sånn går samtalen.

Latoya rull

Jeg feiger ut og lusker tilbake til dusjen. Har ikke følt meg så fysisk ubrukelig sida jeg gikk i klasse med en bukett ballerinaer på videregående.

Sånn midtveis i sjamponeringa begynner det å gå opp for meg at denne følelsen av ubrukelighet kan jeg ikke dusje bort. Jeg må tilbake i bassenget!

Vanngymmen er over, hele feltet ligger der, smul sjø, hva venter jeg på? Jeg skrubber meg med ny selvtillit. Nu jävlar, skal denne kobba svømme!

Og jeg svømmer. I flere uker stapper jeg bagen full og tar bussen til Kongsten, også når kroppen sutrer og ikke vil ut i regnværet.

Jeg blir litt kjent med et par av delfinene. De er kule folk. Ingen av dem sier et knyst om hvor utrent og klønete jeg er.

*Iblant *er det bra å love ting en egentlig ikke tør. Kanskje jeg skal ha et lite nyttårsforsett likevel, når jeg i de siste minuttene av 2025 myser mot fyrverkeriet fra Tollbodplassen?