Staten må stå til rette for behandlingen av intops-veteranene!
Plus
Norske myndigheter sendte tusenvis av unge kvinner og menn ut i internasjonale operasjoner – til Libanon, Balkan, Afghanistan og Irak.
Oppdraget var å sikre fred for andre. Prisen betalte mange selv, med ødelagt helse, familier i oppløsning og arbeidsliv som raknet.
Når disse veteranene kommer hjem og ber om den erstatningen staten selv har lovet, møtes de altfor ofte av mistenkeliggjøring, årelange prosesser og et beviskrav som i praksis har fungert som en mur.
1. Systemet som skulle beskytte, ble en ny belastning
Statens pensjonskasse forvalter ordningen, men det er Forsvarsdepartementet som gang på gang har valgt å anke saker der veteraner allerede har fått medhold. I en historisk sak måtte en Libanon-veteran helt til lagmannsretten før staten ga seg – etter 31 år uten tidsnær dokumentasjon. Høyesterett avviste til slutt statens anke. Domstolene var enige med veteranen hele veien. Likevel brukte staten millioner på å kjempe imot.
Dette er ikke enkelttilfeller. Generalsekretær i SIOPS, Kjetil Bragstad, spør åpent: «Man kan jo stille spørsmål til hvorfor de gjør det, og om det er en del av den veteranpolitiske holdningen?»
2. Bevisbyrden ble lagt på den skadde
I tiår har «manglende tidsnær dokumentasjon» vært statens viktigste argument for avslag. Men hvordan dokumenterer du en skade når Forsvaret selv ikke hadde rutiner for å fange den opp? Når kulturen var «bit tennene sammen»? Staten sendte folk ut, unnlot å sikre sporene, og brukte deretter mangelen på spor mot veteranene.
3. Avslag som første svar
Altfor mange har fått avslag fra SPK som første svar, og blitt tvunget inn i klageprosess i Klagenemnda. Det krever advokat, krefter og helse de færreste skadde har. Ja, SPK dekker «rimelige utgifter» til advokat – men først må veteranen klare å ta kampen. For mange blir terskelen så høy at de gir opp krav de har rett på.
Dette er ikke et spørsmål om raushet. Det er et spørsmål om kontrakt. Staten inngikk en avtale da den ba folk risikere liv og helse i Norges navn: Blir du skadet, skal vi ta vare på deg. Når staten da møter krav med trenert forsvar, trenert anking og juridisk utmattelseskrig, bryter den avtalen.
Anerkjennelse på frigjøringsdagen 8. mai er verdiløs hvis den ikke følges av handling i hverdagen. En medalje betaler ikke husleia. En tale på Akershus festning reparerer ikke en PTSD-diagnose.
Kravet er enkelt:
- Slutt å anke saker der alle rettsinstanser har gitt veteranen medhold.
- Legg til grunn at fravær av tidsnær dokumentasjon ikke alene kan gi avslag – ansvaret for manglende dokumentasjon ligger hos Forsvaret, ikke hos soldaten.
- Gjør saksbehandlingen i SPK proaktiv, ikke mistenkeliggjørende. Utgangspunktet må være tillit, ikke tvil.
- Iverksett motsatt bevisbyrde umiddelbart
Veteranene holdt sin del av avtalen – Nå er det staten som står til rest.
REELS I ARTIKLER