Herold

Korpskonserter på bygda gir meg håp og retning, skriver Jarlsberg-spaltist Lene Paulsen Walderhaug.

Endringsblindhet er et fascinerende fenomen. Det henger unektelig sammen med menneskers evne til tilpasning og er i seg selv verken negativt eller positivt, men kan få en del konsekvenser for oss og for samfunnene vi lever i.

I dag var det 4 grader. Det er så vått vær – og kaldt. hvor blir det av våren? Rekordvarm mars over hele landet – vår rekordtidlig over hele fjøla.

Renta er så crazy om dagen. For 25 år sida lå den på 7-8 prosent.

I 1992 blei det regna for uhørt at presidenten i USA en gang hadde røyka hasj (men ikke inhalert). Nå er det så mye krig og diktatorer i monitor, at når verdens mektigste mann truer i caps lock med folkemord eller ditche hele NATO, gidder vi ikke sitte oppe til Kveldsnytt engang.

Egeland og Leger uten grenser på nyhetene forteller om isønderrevne kropper og drepte barn i dag igjen.

OM SPALTISTEN

Unge i dag tror skog som står snorrett og har akkurat like gamle trær av samme type er naturlig, mens Monsen forfjamses i våre nasjonalparker i beste sendetid

Demokratier kveles av autoritære krefter.

Andre ting er kanskje bare ikke i endring, men vi blindes til det likevel, f.eks:

Politikere dummer seg ut – igjen, kjører i fylla og ypper til bråk.

Folk får kortvarige dommer for vold og overgrep (også den begått i små lokalsamfunn som våre).

USA invaderer andre land i å forsøke å krige til seg fred, demokrati, frihet og oljeressurser.

Kvinner behandles dårligere enn burhøns i deler av Midtøsten. Religion og hat mot de feiltroende får herse over anstendighet og medmenneskelighet, hyklerske tolkninger av tekster formidles av mørkemenn med makt.

Hvor mange sjokk skal til før vi ikke sjokkeres mer?

Vår evne til tilpasning fører til at vi fungerer også i tilspissa situasjoner, men også at vi dermed sløves til budskap og overser både endring og stabilitet vi kanskje burde brydd oss med. Hvis nyhetsbildet og all verdens faenskap sløver oss, Betyr det at vi skal slutte å lese?

Overveldelse og passivitet kommer ofte sammen.

Hvor mye rot skal til i boden før man bare ikke orker å gå inn der og ta tak? Hvor mye rot skal det være i klesskapet før det blir mer fristende å smelle igjen døra og dytte noe innat i stedet for å la det rause ut og sortere det på nytt?

Det er lett å utsette og undervurdere. Malinga på huset flasser ja, men hvis jeg ser på nordveggen i stedet for sør- og vestveggen så er det ikke så tørt læll.

Det er lett å klage og samtidig delegere. Endringer NÅ – men gjennomføre dem? Det kan noen andre gjøre kanskje en annen gang.

Det er skikkelig skummelt også å ta inn over seg endringer, i hvert fall når de er til det verre: Russland er truende, jo jo, de har trua en del før da – det går vel greit.

Kinesiske spioner er visst litt overalt, vi er visst fullstendig avhengig av teknologien de er sjef på – ja, ja; moving on.

USA er ko ko og uberegnelig og alle våre dataløsninger som drifter hele samfunnet vårt ligger i deres hender – well, well.

Men når jeg er på korpskonsert – slik jeg var i kveld, i kultursalen i bygda i mitt hjerte – da er jeg ikke endringsblind i det hele tatt. (Med unntak av at uniformsbuksa til barnet er blitt 5 cm kortere siden sist, uten at jeg la merke til det). Da ser jeg endringen bokstavelig talt spille seg ut foran øynene mine.

Barna har blitt større, eldre, flinkere, mer mestrende og tryggere. Det er mange nye foreldre i salen. Nye arrangement tilpasset og skrevet til lite korps med store hjerter av en aldeles funklende ny og formidabelt hyggelig og flink dirigent som i tospann med vår veteran Kristin skapte en festkveld med sjokoladekake og popcorn attåt.

Korps, som jeg har nevnt før i spalta her, betyr kropp – en gjeng med ulike organer liksom som til sammen fungerer som en.

Og korpskonserter på bygda gir meg håp og retning. Ikke bare pga. dugnaden i kiosken og at alle rydder sammen etterpå, men fordi – det er skikkelig vanskelig å spille instrument. Og det er skikkelig, skikkelig vanskelig å spille dem hver for seg sammen, samtidig, i takt osv. Og det er vanskelig når man er få, slik man ofte er på bygda for det er ikke så lett å kjapt rekruttere folk som bare skal bli med å dra lasset.

Men fordi de som vil de møter opp og tar i et tak og blåser te med det instrumentet de har og gjør så godt de kan, og hvis noen tviler og vakler eller er umotiverte i blant så heies og vinkes man med igjen, og dirigenten ser deg sånn på ekte og tilpasser ved behov – fordi du er for verdifull for noe annet.

Å spille i korps på bygda skaper pågangsmot, selvstendighet og øker ansvarsfølelsen. Din stemme mangler hvis ikke du er der. Når vi er få, teller hver og en mer. Når fem musikanter (fordi mange var sjuke og gruppa ikke ellers er så stor i hovedkorpset) kan lage show i en hel kultursal og musikk som virkelig svinger så er det sjukt imponerende, når juniorene trår til og forsterker både hovedkorps og aspiranter styrker laget så «7 nation army» blåste fletta av publikum.

Dette skjer hvis vi bygger hverandre opp og ikke ned, hvis det er viktigere å være med og ta i med det man kan, heller enn at kun det perfekte er godt nok før man bidrar.

I krise betyr hver person og hver handling mer, da må vi – hvis ikke stilner vi og utviskes og ingen får høre musikken av oss.

Akkurat som i korpset kan vi i møte med store oppgaver innta en en holdning om at «jeg trøkker til» – bidrar med mitt i den store samfunnssymfonien – selv om jeg ikke er maestro på verken det ene eller det andre. Akkurat som i korpset er det ingenting som funker hvis vi gir opp om vi kjenner oss få mot trøkk, hvis vi trykker hverandre ned eller fokuserer på hverandres feil. Og akkurat som i korpset – gudhjelpemeg for en stemning det blir når vi trøkker til sammen og virkelig får det til!

Påstand: Gleden av å skape noe i felleskap og spille hverandre gode er det eneste som nytter mot endringsblindhet i en verden som vår i 2026.

I mai skal vi atter en gang gå i tog til korpsmusikk og høre på fjonge festtaler om fred, frihet og stabilitet. Kanskje kan vi lytte på ekte i år og trøkke til i stykket resten av året. Blir du med å stemme i? Fordi hver og en er viktig. Intet oss uten deg, intet jeg uten vi.