Herold

I lang tid har jeg kjent på en ubalanse i samfunnsdebatten. Vi snakker mye – og med rette – om den strenge sosiale kontrollen som rammer barn i enkelte muslimske miljøer. Men vi snakker langt mindre om den sosiale kontrollen som foregår i norske, lukkede trossamfunn som Jehovas vitner og andre miljøer med tilsvarende strukturer.

Kim André (40) åpner opp om årene som sektmedlem: – Det er pinlig å fortelle

Uansett hvilken religion som ligger bak, er det helt uakseptabelt når barn mister familie på grunn av religiøst press. Nå som jeg er stortingsrepresentant og medlem av familie- og kulturkomiteen, mener jeg tiden er inne for å si dette tydelig.

I flere lukkede trossamfunn lærer barn at familiens kjærlighet er betinget av religiøs lydighet. De forstår tidlig at om de tviler eller velger en annen vei, kan det koste dem fellesskapet som betyr mest.

Dette handler ikke om tro, men om sosial kontroll – og det strider mot helt grunnleggende prinsipper om individets frihet og familiens betydning.

I noen miljøer risikerer mennesker som melder seg ut, eller bare blir mindre aktive, å miste kontakt med foreldre, søsken eller besteforeldre. For voksne er dette smertefullt. For barn kan det være ødeleggende. Dokumentarer og reportasjer, blant annet fra TV 2, har vist hvordan familier i Norge splittes på grunn av religiøse regler.

Når barn hindres fra å ha kontakt med nære familiemedlemmer, er det ikke lenger et spørsmål om intern trospraksis. Da er det et brudd på barns grunnleggende rettigheter etter barnekonvensjonen: retten til familieliv, egne meninger og trosfrihet.

Trosfrihet betyr lite hvis menneskers reelle valgfrihet forsvinner. Et medlemskap skal være frivillig, men friheten er ikke reell dersom prisen for å melde seg ut er å miste hele sitt sosiale nettverk. Da snakker vi ikke om tro – vi snakker om sosial tvang.

Religionsfriheten står sterkt i Norge, og det skal den gjøre. Men den kan ikke brukes som skjold for praksiser som skader barn eller bryter familier. Grunnlovens rettigheter gjelder også i lukkede trossamfunn.

Derfor trenger vi større åpenhet om sosial kontroll, mer kunnskap i tjenester som møter barn og familier, og en tydelig forståelse av grensen mellom trosfrihet og barns rettigheter. Dette handler ikke om teologi, men om trygghet, frihet og grunnleggende menneskelige rettigheter.

Barn får bare én barndom. De skal ikke miste foreldre eller besteforeldre fordi voksne setter religiøse regler over familiebånd. Dette handler om noe langt større enn religion: Det handler om barns rett til et normalt og trygt familieliv.

Livet etter TV-serien: – Ville aldri gått tilbake