Integrering kan ikke presses fram gjennom statlige budsjettkutt
Regjeringens forslag om ny integreringsstønad til flyktninger skal diskuteres i Lillehammer formannskap neste tirsdag. SVstøtter målet om god integrering og økt deltakelse i arbeidslivet. Samtidig er det grunn til å stille kritiske spørsmål ved forslaget. Etter vårt syn kan denne «nyordningen» gi en rekke utilsiktede og alvorlige konsekvenser. Både for enkeltmennesker, familier og kommunene.
Integrering lykkes best gjennom inkluderende tiltak, ikke gjennom økonomisk press. Å redusere sosialhjelp og bostøtte for å fremtvinge raskere overgang til arbeid kan i stedet svekke forutsetningene for vellykket integrering. Når økonomisk trygghet fjernes tidlig, blir det vanskeligere å fokusere på språkopplæring, kvalifisering og faktisk deltakelse i arbeidslivet.
Særlig er vi bekymret for forslaget om bortfall av bostøtte. Dette vil gjøre det vanskeligere å bosette flyktninger på en måte som fremmer god integrering. Resultatet kan bli større konsentrasjon av levekårsutfordringer i enkelte områder. Dette er rett og slett i strid med målsettingen om bedre inkludering.
Et annet alvorlig aspekt er konsekvensene for barn. Når familier får mindre å leve for, svekkes barns oppvekstvilkår. Forskning og erfaringer, blant annet fra Danmark, viser at redusert familieinntekt kan føre til økte sosiale problemer, svakere skoleprestasjoner og i verste fall økt kriminalitet. Skal vi lykkes med integrering på lang sikt, må barnas behov stå sentralt.
Til slutt er det nødvendig å se nøkternt på økonomien i forslaget. For kommunene vil den nye ordningen trolig innebære økte kostnader. Likevel foreligger det ingen fullstendig kostnadsberegning. Dette er særlig bekymringsfullt når vi vet at kommunene i dag bare får dekket om lag 90 prosent av merutgiftene knyttet til bosetting og integrering av flyktninger i integreringsperioden på fem år.
Målet om flere i jobb deler vi fullt og helt. Men virkemidlene må være riktige. Integrering skapes gjennom trygghet, inkludering og reelle muligheter. Ikke gjennom kutt som øker ulikhet og skyver ansvaret over på familier og kommuner som allerede står i en krevende situasjon.