Herold

Norge er et av verdens rikeste land, fordi vi var heldige (og forvaltet lykketreffet godt). Vi traff på olje og gass – og har siden tjent oss opp til en posisjon som energistormakt.

Det forplikter!

I en verden som desperat prøver å kutte utslipp, holder vi fortsatt fast ved en modell der vi tjener milliarder på fossilt brensel – samtidig som vi investerer for lite i reelle, langsiktige energialternativer. Det er her Thorium og ny kjernekraft med 4. generasjonsreaktorer kommer inn.

Verden løper – Norge står stille

Siden den norske Thoriumrapporten i 2008 har utviklingen gått videre. Ikke i Norge – men i verden.

Kina har nå det som i praksis er verdens første operative thoriumbaserte saltsmeltereaktor. En 2 MW pilotreaktor har vært i drift og har faktisk klart å omdanne thorium til brukbart kjernebrennsel – et gjennombrudd mange har snakket om i 50 år.

De stopper ikke der. Kina planlegger:

W demonstrasjonsreaktor innen slutten av dette tiåret, kommersiell utrulling mot 2030–2035

India, har i flere tiår bygget et helt kjernekraftprogram rundt Thorium. De gjør det fordi de må – de mangler uran, men har store thoriumressurser, akkurat som Norge.

Danmark og Copenhagen Atomics utvikler nå små, modulære thoriumreaktorer, med mål om kommersiell drift rundt 2030. De har allerede bygget fullskala prototyper og tester teknologien steg for steg. Dette kan spare enorme investeringer i infrastruktur der Norge har etterslep.

Hva gjør Norge?

I Norge skriver vi rapporter, men hva skjer?

Vi har noen av verdens største Thoriumforekomster. Vi har kapital. Vi har teknologimiljøer. Og vi har kanskje viktigst av alt: et historisk ansvar. Likevel har vi valgt å stå på sidelinjen.

Det er ikke fordi vi ikke kan, men fordi vi ikke vil eller ikke tør å bestemme oss.

Thorium er ikke en quick fix. Det er komplisert, dyrt og langt frem i tid. Men det er ikke poenget.

Jeg tenker at Norge må være med å ta ansvar: Vi trenger flere teknologiske spor, ikke færre. Vi trenger langsiktig forskning, ikke kortsiktig politikk. Vi trenger nasjoner/miljøer som tør og har økonomi til å ta risiko

Norge trenger mer kraft mot 2050 (40-120 TWh ref Statnett) og det MÅ løses! Vindmøller beslaglegger 30-40 km2 per TWh ref NVE, det kan bli vindmøller på 1 % av Norges totale areal om 30 år, ønsker vi det?

Her er de viktigste fordelene med thoriumreaktorer (ChatGPT):

Svært lave CO₂-utslipp. Mer brensel tilgjengelig (thorium er 3–4x vanligere enn uran). Bedre utnyttelse av brenselet (mindre avfall per energienhet). Kan bruke eksisterende atomavfall som del av brenselssyklusen. Kortere levetid på avfall (mindre langlivet høyaktivt avfall 300 år mot 10 000). Lavere risiko for nedsmelting (særlig i MSR-reaktorer). Passiv sikkerhet (kan “stenge seg selv ned” uten aktiv styring). Mindre egnet for våpenproduksjon (gir mindre plutonium). Høy driftstemperatur → bedre effektivitet. Stabil kraftproduksjon (uavhengig av vær)

Et moralsk ansvar vi ikke snakker om

Vi har tjent enorme penger på å selge karbon til verden. Det har gitt oss velferd, trygghet og handlingsrom. Da holder det ikke å lene seg tilbake og si: “Markedet ordner resten”. Vi skylder faktisk verden – og oss selv – å bidra til løsninger. Ikke nødvendigvis ved å bygge kjernekraftverk i morgen, men ved å investere tungt i forskning, utvikling og kompetanse.

Norge bør: Etablere et nasjonalt forskningsprogram på avansert kjernekraft (thorium/MSR). Gå tungt inn i internasjonale samarbeid. Bruke kompetansemiljøene på Kjeller og universitetene aktivt og styrke FOU generelt. Ta en posisjon i verdikjeden – ikke bare som råvareleverandør.

Jeg har tro på at Thoriumbasert kjernekraft blir løsningen!