Herold

Jeg er ikke overrasket over innlegget til Bjørn Blix, og det er kanskje det mest urovekkende av alt. Reindrifta blir igjen gjort til et problem, en belastning og et særhensyn. Det er ikke en balansert analyse, men en fortelling som er laget for å passe et politisk budskap.

Hvem skal betale for reindrifta?

De fleste som kjenner samiske samfunn, vet at det samiske alltid har bestått av ulike måter å leve på. De vet også at reindrifta i dag er en av de viktigste bærerne av samisk språk, tradisjoner og levemåte. Den holder liv i kunnskap som mange andre samiske miljøer ble fratatt gjennom fornorskningen. Derfor søker også mange til reindrifta for å lære og hente opp igjen det som gikk tapt.

Det er vanskelig å forstå hvorfor dette ikke skulle komme hele det samiske samfunnet til gode. Hvilken logikk er det egentlig Nordkalottfolket legger til grunn? Det kan nesten virke som om de mener at samer som ble hardest rammet av fornorskningen, ikke skal få ta del i den kunnskapen, språket og tradisjonen som fortsatt lever i reindrifta. Det er en underlig måte å tenke på. For de fleste vil mene det motsatte, at det som har overlevd fornorskningen, nettopp er det som må deles, styrkes og komme hele det samiske samfunnet til gode.

Reindrifta er ikke bare kultur, men også arbeidsplasser, verdiskaping, og ringvirkninger i lokalsamfunn. Likevel utelates dette når reindrifta skal framstilles som et problem. Kanskje fordi det ikke passer inn i fortellingen om at utvikling bare teller når den kan måles i turbiner, gruver, betong og stål.

Finansieringen av reindrifta handler ikke om at noen plutselig fikk lyst til å støtte den. Den bygger på at staten har bestemt at reindrifta skal sikres og utvikles som næring. Det følger både av statens egen reindriftspolitikk og reindriftsloven.

Vi må ikke glemme at subsidier og støtteordninger er vanlig i norsk næringsliv, ikke noe som gjelder reindrifta alene. Ser vi på tallene, mottar jordbruket rundt 30 milliarderkroner i årlige subsidier [1], mens reindrifta mottar rundt 260 millioner[2].

Reindrifta mottar dermed under én prosent av det jordbruket mottar. Vi snakker om en næring som får om lag én krone for hver 120 kroner jordbruket mottar. Forskjellen er betydelig.

I tillegg mottar flere andre næringer langt større statlig støtte enn reindrifta. Maritim sektor får milliardbeløp gjennom ulike ordninger, blant annet refusjonsordningen for sjøfolk. Industrien får store beløp i CO₂-kompensasjon, og staten bruker også store summer på å bygge opp grønn industri og ny energiteknologi. Alt dette finansieres med våre felles penger.

Det naturlige spørsmålet blir da om Nordkalottfolkets budskap egentlig er at reindrifta ikke har samme plass i fellesskapet som andre subsidierte næringer.

Reindrifta er altså ikke noen stor mottaker av norske næringssubsidier. Sannheten er at den utgjør en svært liten del av statens samlede næringsstøtte, samtidig som den holder liv i samisk kultur, språk og levemåte.

Det mest alvorlige ved denne typen innlegg er likevel noe annet. I en tid der vi snakker om forsoning, videreføres holdninger som nettopp har gjort forsoning nødvendig. Det er ikke slik vi kommer videre.

Til slutt er det verdt å peke på en skjevhet som altfor sjelden løftes fram. Den samiske befolkningen, som ikke engang utgjør to prosent av Norges befolkning, forventes stadig å ta kostnaden for storsamfunnets jag etter mer areal, mer utbygging og større tilgang til ressurser.

Det er kanskje på tide å spørre hvor grensen faktisk går.

[1] Jordbruksavtalen 2026

[2] Reindriftsavtalen 2025/2026