Herold

Jeg skriver fordijeg sitter med rystende informasjon om hvordan norsk bistandspolitikk fungerer i praksis. Mens milliarder av skattekroner forsvinner inn i tunge administrasjoner og uoversiktlige FN-prosjekter, nektes de mest effektive grasrotorganisasjonene støtte – med den mest absurde begrunnelsen man kan tenke seg.

Jeg kjenner personlig Ole Stenbakk og Ingfrid Varpe Solheim i organisasjonen BuildAid. De bor i Bremanger, men befinner seg akkurat nå i Sierra Leone. Paret har i over 25 år drevet humanitært arbeid og byggeprosjekter i krigsherjede og fattige områder som Sierra Leone, Vietnam og Haiti. De arbeider for de fattigste blant de fattige.

Paret tar ikke ut en krone i lønn. De har ingen administrasjon i Norge. BuildAid opererer med en unik modell der innsamlede midler i sin helhet dedikeres til direkte prosjektkostnader som byggematerialer og nødvendig utstyr til skoler og barnehjem.

Deres metodehandler om «hjelp til selvhjelp» i praksis. Ole Stenbakk bruker sin bakgrunn som byggmester til å lære opp lokalbefolkningen i murer- og tømrerfaget mens de bygger.

Når de starter et prosjekt, ansetter og lærer de opp lokale ungdommer og voksne i murerfaget, tømrerarbeid og betongarbeid. Dette gir menneskene i Sierra Leone eller Haiti en fagkompetanse de kan bruke til å få jobb eller bygge egne hus etter at BuildAid har dratt. De krever ofte at landsbyen selv bidrar med det de kan. Det kan være å bære vann, rydde tomten eller frakte stein. Når foreldrene selv har vært med på å bære murersteinene til barnas skole, oppstår det et enormt eierskap og stolthet. Dette fører til at byggene blir tatt mye bedre vare på i ettertid. De lærer også befolkningen hvordan de kan utnytte lokale ressurser mest mulig effektivt. Ved å bruke materialer som er tilgjengelige i nærområdet, lærer de lokale hvordan de kan vedlikeholde byggene uten å være avhengige av dyre importvarer fra utlandet.

Mens Ole leder det tekniskepå byggeplassen, jobber Ingfrid ofte med å organisere lokalsamfunnet. Hun lærer dem opp i drift og vedlikehold av prosjektene, slik at for eksempel en skole eller en klinikk fungerer som en institusjon lenge etter at selve byggeprosessen er ferdig.

Ved at de fattige selv deltar aktivt i konstruksjonen, skapes det både lokal verdiskaping, stolthet og et eierskap som sikrer at byggene blir tatt vare på for fremtiden. De bygger ikke bare skoler; de utdanner lokal arbeidskraft direkte på byggeplassen.

Nå slår Ole Stenbakk alarm på Facebook, og det han forteller bør sjokkere alle skattebetalere:

To ganger på 25 århar de søkt staten om støtte til sine prosjekter. Begge gangene har de fått avslag. Begrunnelsen? At de ikke har lønnet administrasjon i Norge, og at de som jobber ute ikke tar ut lønn.

Dette skjer samtidigsom samfunnsdebattanter som Ole Martin Rønning påpeker hvordan enorme summer i UD og Norad forsvinner i administrasjon, og hvordan Riksrevisjonen gjentatte ganger har kritisert manglende kontroll med de store pengestrømmene.

Spørsmålet media og politikerne må stille er: Hvorfor har vi et system som belønner tunge organisasjonsstrukturer, men aktivt motarbeider direkte idealisme og lavkostnadsprosjekter? Er det virkelig slik at en organisasjon må ha faste administrative lønnskostnader for å bli vurdert som en troverdig mottaker av norske bistandsmidler?

Ole Stenbakkhar nylig blitt utnevnt til ridder for sin innsats gjennom organisasjonen, men myndighetene avslår søknader om støtte til skoler og barnehjem fordi han og Ingfrid Varpe Solheim velger å jobbe gratis for BuildAid, som drives på ren frivillighet. Dette vitner om et bistandsbyråkrati som har mistet kontakten med den praktiske virkeligheten ute i felt.

Dette er en hån mot både de frivillige og de menneskene som desperat trenger hjelp.

Vi trenger en debatt om hvordan vi sikrer at bistandskronene når frem til de mest effektive prosjektene, i stedet for å bli stanset av rigide krav til administrativ organisering.