Herold

Den 9. april 1940 ble Norge angrepet fra både sjø og luft. Tyske krigsskip seilte inn mot våre største byer, fra de ti jagerne i Narvik til den tunge krysseren Blücher i Oslofjorden. Samtidig ble strategiske mål som Sola og Fornebu inntatt av historiens første store luftbårne invasjon med over 500 fly. Store tropper okkuperte vårt kjære fedreland. Angrepet markerte starten på fem år uten rettssikkerhet, der makt definerte rett.

Vi lærte leksen på den harde måten: Fred er ingen selvfølge.

Slagordet «Aldri mer 9. april» ble i etterkrigstiden meislet inn i vår nasjonale sjel som et løfte om at landet aldri igjen skulle stå forsvarsløst. Men i dag er dette løftet knapt verdt papiret det er skrevet på.

Sannheten er ubehagelig: Vår nåværende forsvarsevne er så tynnslitt at den knapt ville motstått et målrettet angrep i mer enn noen få timer. Mens «politikerne» på «Løvebakken» snakker varmt om beredskap, har de i realiteten lagt til rette for en systematisk nedbygging av den nasjonale motstandskraften. De har bygget ned forsvaret gjennom flere tiår med en holdning som i beste fall fremstår som naiv.

Destruksjon som politikk

Norske myndigheter inngikk i sin tid avtaler om å destruere hundretusenvis av fullt fungerende AG-3 geværer. Under dekke av internasjonale bestemmelser – ironisk nok i forståelse med Russland – valgte man å sende våre reserver til skraphaugen fremfor å lagre dem for en regnværsdag. Det er som om man instruerte forsvaret til å stille med utgåtte marsjstøvler i en tid der resten av verden ruster opp. Men hva annet kan man egentlig forvente av politikere av dette feilslåtte systemet?

Resultatet er et kritisk underskudd på både mannskap, utstyr og ammunisjon. Vi har jagerfly til milliarder, men mangler det helt grunnleggende for å holde landjord over tid om det skulle bli en unntakstilstand, hvilket en må ta høyde for.

Avvæpning av folket

I 1940 var det mange sivile skyttere og jegere som utgjorde den første, improviserte forsvarslinjen. I dag ser vi en motsatt trend: Myndighetene gjør sitt ytterste for å avvæpne den jevne borger. Gjennom stadig strengere våpenlover og byråkratiske hindre, behandles jegere og skyttere som en sikkerhetsrisiko snarere enn den strategiske ressursen de faktisk er. Når man bygger ned den folkelige skyteferdigheten, fjerner man samtidig den siste barrieren en invasjonsstyrke vil møte. Et land uten en bevæpnet og øvd reserve er et land som har gitt opp før skuddene er løsnet.

Et forsvar uten dybde

Bortsett fra Hans Majestet Kongens Garde og noen få avdelinger på Rena, er Sør-Norge i dag et militært vakuum. Vi baserer oss på en illusjon om at vi har dager og uker på å mobilisere HV, mens moderne krigføring avgjøres på timer. HV er bygd ned med dramatisk få øvingsdager og manglende utstyr/ammunisjon.

Vi kan ikke lenger hvile på symbolske avdelinger og utdaterte garantier. Skal «Aldri mer 9. april» ha noen som helst mening, må vi slutte å destruere våre egne våpen og slutte å mistenkeliggjøre egne borgere som faktisk har kompetanse til å yte motstand. Spesielt når vi ikke er nok soldater.

Et troverdig forsvar starter ikke med gallaantrekk og festtaler i «Oslos Militære Samfund», men med ammunisjon på lager, våpen i hendene på folk som kan bruke dem, og en politisk vilje som stikker dypere enn neste statsbudsjett og velvillighet til å sponse regimer som stjeler av bistandsmidler. For vi har milliarder til bistand til korrupte regimer, men ikke ei krone for mye til militær trening og forsvar her hjemme. Smak litt på den!

For å bevare freden må vi være forberedt på det utenkelige. Status nå er at det er lite som tyder på at det er en umiddelbar fare for invasjon eller angrep i Norge, men vi kan ikke la det bli en sovepute.

Det var det den 9. april 1940.