Herold

Det er fristende å gi Kjell Jørgensen rett.

For han peker på noe som mange kjenner seg igjen i, men få liker å innrømme: Vi liker markedet – helt til det rammer oss selv. Da liker vi staten. Det er ikke spesielt flatterende.

Men det er heller ikke spesielt komplisert. For dette er ikke hykleri. Det er menneskelig.

Når staten plutselig er god å ha!

Markedet er effektivt når ting fungerer. Staten er nødvendig når ting ikke gjør det. Det er ikke en selvmotsigelse. Det er en arbeidsdeling. Problemet oppstår først når vi later som om denne grensen er tydelig. For det er den ikke lenger. Vi har fått et system der staten ikke bare trår til når det brenner – men også når det småryker, ulmer eller kanskje bare lukter litt svidd.

Og samtidig: Når det faktisk begynner å brenne, så står den samme staten ofte og ser på.

La oss være konkrete. Under pandemien gjorde staten det staten skal gjøre: Den grep inn. Hardt. Raskt. Massivt. Under energikrisen kom strømstøtten. Igjen – forståelig. Nødvendig, vil mange si. Men så begynner det å skurre.

For mens staten har vært svært villig til å kompensere for konsekvenser, har den vært bemerkelsesverdig forsiktig med å ta tak i årsakene.

De siste seks årene har i stor grad vært preget av det som pent kan kalles «vent og se». I klartekst: Et forvaltningsregime mer opptatt av å administrere enn å styre.

Strømprisene eksploderer – vi får støtteordninger. Men hva med strukturen bak? Markedet? Eksporten? Prismodellen? Vent og se.

Drivstoffprisene svinger kraftig – avgifter diskuteres. Men hva med langsiktig energipolitikk? Forsyningssikkerhet? Robusthet? Vent og se.

Offentlig sektor vokser – men effektiviteten følger ikke nødvendigvis med. Hva gjør vi da? Vi utreder. Vi kartlegger. Vi setter ned et utvalg. Vent og se.

Dette er ikke ond vilje. Det er kanskje noe verre: En politisk kultur som har blitt mer komfortabel med å håndtere konsekvenser enn å ta ansvar for retning. Og her bommer Jørgensen. For når folk ber om hjelp, er det ikke nødvendigvis fordi de har forkastet troen på markedet. Det kan like gjerne være fordi de opplever at: Ingen faktisk styrer det.

Når systemene rundt deg virker uforutsigbare, og de som skal styre dem ikke griper inn før etterpå, da gjør folk det eneste rasjonelle de kan: De ber om hjelp når det smeller. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på manglende tillit til styring.

For la oss snu det: Hvis folk virkelig opplevde at politikken tok tak i de grunnleggende problemene – energipolitikk, skatter, rammevilkår, prioriteringer – ville behovet for krisetiltak vært mindre. Da ville ikke staten vært «god å ha» i etterkant. Da ville den vært god til å styre i forkant. Det er der diskusjonen burde ligge. Ikke i hvorvidt folk er inkonsekvente, men i hvorvidt systemet de lever i er det.

For akkurat nå fremstår det slik: Markedet får lov til å løpe. Staten får lov til å lappe. Og ingen tar fullt ansvar for helheten.

Det er ikke rart folk roper på hjelp når det rister. Det rare er at de som skal styre, står og studerer ristinga som om det var ei naturfenomen.

Det er mulig Jørgensen har rett i at mange liker staten bedre når det svir. Men det betyr ikke at staten gjør jobben sin godt nok. Tvert imot kan det være det klagingen gjelder. Hvis man slutter med det folk klager på, så slutter klagingen. Det er ikke verre enn det.