Herold

Det som en gang ble lansert som en framtidsrettet satsing på eldreomsorg på Fastlands-Karmøy, endte som et langt og kostbart mageplask. Spanne seniorlandsby skulle bli et flaggskip – et helhetlig og moderne tilbud til en voksende eldre befolkning. I stedet står vi igjen med lite annet enn år med utredninger, politiske runder og bortkastet tid, og ikke minst 10-talls millioner i unødvendige utgifter.

Ideen var god da den ble lansert av Sigurd Eikje (nåværende rådmann i Tysvær) for 10-15 år siden, 10-15 år! Jeg har fått et inntrykk av at Eikje har tatt til seg tidligere Høyre-mann Jan P. Syses berømte uttalelse; «Det hjelper ikke å stå opp tidlig om morgenen hvis man ikke er våken.». Rådmann Eikje har tydeligvis fått ting til å skje i Tysvær. Det hadde vært klokt å videreføre arven etter ham i Karmøy, slår det meg. Det er også fristende å dra paralleller til byggingen og sammenslåingen av skoler i Karmøy, men jeg skal la det ligge i denne omgang.

I årevis har prosjektet på Spanne blitt utredet, justert og diskutert. Det har vært uenighet om lokalisering, bekymringer rundt grunnforhold, rødlistede arter som stadig dukker opp i nye drakter, kabler som åpenbart er glemt fra fordums karter og videre stadige nye vurderinger. Likevel valgte kommunen å bruke betydelige ressurser på å holde liv i prosjektet – uten å komme nærmere realisering. Først etter mange år ser det nå ut til at administrasjonen i praksis har lagt hele ideen død.

Problemet er ikke at man stopper et prosjekt som ikke lar seg gjennomføre. Problemet er at det tok så lang tid. Problemet er også at lokalpoltikere, som undertegnede, gikk høyt ut og lovet gull og grønne skoger på bakgrunn av administrasjonens glassklare meldinger. Problemet er at grunneiere har blitt holdt for narr. Store arealer har blitt ekspropiert og grunneiere sitter igjen som store spørsmålstegn og lurer på hvilke amatører de forhandler med.

I mellomtiden har behovene i eldreomsorgen ikke blitt mindre – de har blitt større. Antallet eldre øker, og presset på tjenestene er allerede merkbart. Når et så sentralt prosjekt som Spanne seniorlandsby strandes, uten at alternative løsninger raskt kommer på plass, skaper det et vakuum.

Dette reiser noen ubehagelige spørsmål:

Hvorfor ble det ikke tidligere stilt tydeligere krav til framdrift? Hvorfor fortsatte man å bruke tid og ressurser på et prosjekt med åpenbare utfordringer? Og ikke minst – hvem tar ansvar for at man nå i praksis står på bar bakke?

Det er lett å være etterpåklok. Men Spanne-saken peker på en mer grunnleggende utfordring: Kommunen synes å mangle evne til å gå fra ambisjon til handling. Store ord og visjoner får leve lenge, mens konkrete resultater uteblir.

Skal man unngå flere slike prosesser, må det stilles strengere krav til både realisme og tempo. Prosjekter som ikke lar seg gjennomføre, må stoppes tidligere. Samtidig må alternative løsninger utvikles raskere.

Eldreomsorgen er for viktig til å bli stående fast i endeløse planprosesser.

Spanne seniorlandsby burde blitt et framtidsprosjekt. I stedet ble det et varsku.

Når Tor Kristian Gaard lanserte «Norheim City» og mulighetene i et eventuelt nytt satsingsområde som et alternativ, ble han møtt med hånlatter. Det er litt roligere i de kretser nå.