Herold

For meg var aspik en åpenbaring, en symfoni av smaker

Nordlig regnbue vignetten

Matens evne til å skape forbindelser og vekke følelser er fascinerende, men noen ganger dukker det opp en rett som får folk til å dele seg i to leire. Dette var akkurat tilfellet da aspik – den glinsende kombinasjonen av fisk, reker, grønne erter og gelé – ble servert. For meg og min armenske venn var aspik en åpenbaring, en symfoni av smaker og teksturer som vi gledet oss over. For de norske ansatte? En katastrofe på fat.

Det var en overraskelse å oppdage hvordan de samme menneskene som med stolthet setter tennene i lutefisk – kjent for sin spesielle lukt og enda mer spesielle konsistens – rykket til side for aspik som om det var et fremmed vesen. Og dette er de samme som drikker bitre kaffekopper med et smil og nyter klubb, den tunge potetretten som får uinnvidde til å se dobbelt.

Da vi tok vår første bit av aspik på skolen, smilte vi fornøyd. Reaksjonen rundt oss? Øyne som sperres opp, hoder som ristes, og avskyen som bredte seg som en bølge. Jeg så på min venn og spurte: «Er det bare oss som synes dette er godt?» Han svarte med et grin: «Nordmenn er rare». Aspik er et bevis på at smak er like mye et spørsmål om kultur som om smaksløker. Så kanskje det er på tide at flere gir denne juvelen en sjanse – med et åpent sinn, og en skje i hånden.

Det er godt, det er sant. Ikke?