Herold

Reaksjonene på forslagetom å ta opp igjen diskusjonen om kommunesammenslåing mellom Levanger og Verdal har vært sterke. Det var ventet, og det er forståelig. Men det som også er verdt å merke seg, er hvor raskt enkelte konklusjoner blir presentert som de mest selvfølgelige sannheter.

Det vises til2016. Til 70 prosent nei i Verdal. Til erfaringer fra andre sammenslåinger. Og så settes det i praksis et punktum. Etter min mening er det ikke så enkelt.

For det første:Det er ti år siden. Mye har endret seg siden den gang, både i kommunene våre og i kravene som stilles til oss. Økonomi, rekruttering og forventninger til tjenester er ikke det samme som i 2016.

For det andre:Flere av argumentene som løftes fram i dag, handler egentlig ikke om hvorfor vi ikke bør diskutere sammenslåing, men om hvorfor det er krevende å få det til. Det er en viktig forskjell.

Og for det tredje: Det er litt selvmotsigende at mange av de samme stemmene som avviser sammenslåing, samtidig peker på behovet for mer samarbeid.

Det er vanskelig å være uenig i det siste. Samtidig vet vi at utfordringene bare vil bli større framover. Da er det synd at debatten ofte sporer over i et narrativ om at større strukturer gir mindre nærhet og færre hender i tjenestene. Det er jeg ikke enig i. Utfordringene vi står i, særlig knyttet til rekruttering og kapasitet, løses ikke av at vi organiserer oss mindre, men av hvordan vi evner å bruke ressursene bedre sammen.

Vi er ikke alltid like gode til å ta inn over oss utviklingen 10–15 år fram i tid, men vi er svært gode til å kritisere det vi ikke får til her og nå. Da er det også naturlig å stille spørsmålet: Hvor går egentlig grensen mellom godt samarbeid og behovet for å organisere seg annerledes?

Sammenslåing eller hverfor oss vil ha både fordeler og ulemper. Spørsmålet er ikke om det finnes ulemper, men om de er større enn fordelene. Jeg har respekt for de i Verdal som ikke ønsker dette. Det må ligge til grunn for enhver videre diskusjon. Men respekt for et standpunkt betyr ikke at det ikke kan utfordres, særlig ikke når forutsetningene rundt oss er i endring.

Alternativet er at vi låser oss til konklusjoner tatt i en annen tid, og slutter å stille nye spørsmål. Det tror jeg verken Levanger, Verdal eller Innherred er tjent med. Derfor bør vi være forsiktige med å omtale dette som en avsluttet sak. Det er det ikke.

Det er envanskelig sak. En sak som vekker sterke følelser. Derfor er dette en debatt vi bør tåle å ta.

Les flere innlegg her:

Næringslivet er klart – er politikken det?

Historien forplikter – det gjør også fakta

Vi må tørre å ta debatten på nytt, men på riktig grunnlag

70 prosent sa nei – det bør fortsatt bety noe

På tide å prøve Stiklestad kommune