Herold

I norsk politikk har spørsmål om arbeidsliv, lønn, trygghet og sosiale ytelser tradisjonelt vært forankret på venstresiden. Likevel ser vi nå en utvikling der partier på høyresiden i økende grad hevder at de er best på å ivareta «folk flest». Denne dreiningen merkes særlig i debatten om flate avgifter, som drivstoffavgifter, elavgift og bompenger, kostnader som treffer bredt og merkes direkte i hverdagen.

Flate avgifter er enkle å administrere og gir forutsigbare inntekter for stat og kommune. Men enkelt er ikke nødvendigvis rettferdig. For pendlere, skiftarbeidere, håndverkere og familier i distriktene uten reelle alternativer som kollektivtransport, hjemmekontor eller fleksitid, blir slike avgifter en ekstra belastning.

Når avgiften er den samme uavhengig av inntekt, rammer den skjevt. De med minst betaler relativt mest. Det betyr i praksis at arbeiderklassen og lavtlønte kjenner disse kostnadene hardest på kroppen.

Samtidig opplever mange at partier på borgerlig side i større grad tilbyr konkrete løsninger på disse utfordringene. Det reiser et viktig spørsmål. Hvordan vil de rødgrønne partiene svare?

Det er ikke nok å love at folk skal få bedre råd. Politik­ken må faktisk merkes i hverdagen. Arbeiderpartiet må ta tydelig eierskap til denne problemstillingen og sammen med sine samarbeidspartnere føre en politikk som reelt forbedrer økonomien til arbeidsfolk.

Ikke gjennom populistiske løfter, men gjennom konkrete tiltak som gjør en forskjell. Endringer i avgiftspolitikken er ett av de mest treffsikre grepene, fordi det er noe folk merker umiddelbart.

Forventningen er klar. Arbeiderpartiet må igjen bli partiet som prioriterer arbeiderklassen. Hvis ikke risikerer vi at velgere i økende grad søker mot andre alternativer og at vi får mange år med blå politikk.