Herold

Renamøtet 10. april 1940 fortjener en viktig plass i norsk krigshistorie.

Finnmarkingen Terje Woldvar justisminister i Nygaardsvolds arbeiderparti-regjering da Tyskland angrep Norge natt til 9. april 1940. Ledelsen i den norske hæren, Generalstaben, kom til Granlund hotell på Rena i Østerdalen tidlig 10. april 1940. De var godt over 100 personer ledet av kommanderende general Kristian Laake og generalstabssjef Rasmus Hatledal.

Tilfeldigvis varjustisminister Terje Wold også på Rena denne dagen. Wold oppholdt seg i Lensmannsgården knappe to km fra Granlund. Utpå ettermiddagen 10. april ble Wold bedt om å møte Generalstaben på Granlund. Møtet avdekket en fullstendig splittelse mellom forsvarsledelsen og statsråden, altså mellom den militære og den politiske ledelsen av landet.

Dette skjedde altså halvannet døgn etter det tyske angrepet på Norge i en situasjon der samling om forsvarskampen var påkrevet. Flere av deltakerne kalte i ettertid Renamøtet for svært trist. Men Renamøtet var også svært viktig. Uten Renamøtet er det sannsynlig at forsvarskampen ville brutt sammen etter noen få dager.

Offiserene i Generalstaben og Terje Wold hadde i ettertid svært forskjellige versjoner av Renamøtet. Terje Wold mente Generalstaben i praksis anbefalte kapitulasjon, og Wold skrev at «noen effektiv motstand mot den tyske invasjon anså kommanderende general med tilslutning av den samlede stab for umulig.» General Laake mente derimot at Generalstaben bare la fram en nøktern vurdering av forholdene og ikke nevnte kapitulasjon. Det ble også krangel om vedtaket om den såkalte stille mobiliseringen pr brev med oppmøte først 11. april. Terje Wold mente regjeringen ønsket rask mobilisering over radio, mens Generalstaben mente de hadde fått ordre om stille mobilisering. Justisminister Terje Wold oppfattet det også slik at offiserene stilte spørsmål om regjeringens legitimitet, at det var åpen opposisjon mot regjeringen, og at Generalstaben uttrykte en sterk defaitistisk stemning.

VIDAR ENG, bio

De to undersøkelseskommisjonene etter krigen støttet i hovedsak offiserenes versjon av Renamøtet. Terje Wolds versjon ble nedskrevet bare 18 dager etter Renamøtet, og Wold holdt fast ved sin versjon resten av livet. Wolds hele beretning ble først offentliggjort i min bok «Terje Wold - en terrier fra nord» i 2013, men en kortversjon ble publisert i 1947. Langt på vei er striden om Renamøtet en strid om ord, I innhold hadde Terje Wold etter min mening helt rett. Det var ikke et møte mellom to likeverdige parter på Rena 10. april 1940. I et demokrati er generalstaben underordnet regjeringen og må føre krig med de midler de har, hvis regjeringen vil. Generalstabens plikt på Rena 10. april 1940 var å komme med forslag til statsråden om hvordan krigen kunne føres, noe den ikke gjorde.

Hvordan kunne dette sammenbruddet mellom sivil og militær myndighet løses? Ved å bytte kommanderende general. Rena-møtet viste Wold og resten av regjeringen at Laake ikke var den rette til å lede forsvaret. To elementer måtte på plass: for det første innsikt i at Laake ikke dugde, og for det andre at det fantes en alternativ lederkandidat. Det fantes det i generalinspektøren i Hæren, oberst Otto Ruge. Ruge var av mange i regjeringen positivt vurdert fra før av. Viktigere og kanskje avgjørende var det at Ruge hadde både kampvilje og en kampplan.

Terje Wolds inntrykk fra Renamøtet ledet direkte til regjeringens skifte av kommanderende general om kvelden 10. april. Allerede dagen etter 11. april flyttet Generalstaben med Ruge i spissen fra Rena i Østerdalen over til Gudbrandsdalen og organiserte forsvarskampen med britisk støtte. Nær sagt alle er i ettertid enige om at det var et vellykket skifte av hærsjef. Ruge fikk et godt forhold til regjeringen og brakte handlingskraft og pågangsmot inn i Generalstaben.

Renamøtet 10. april 1940fortjener en viktig plass i norsk krigshistorie. På 86-årsdagen for Renamøtet ble det satt opp et minnesmerke, et blått skilt, på Granlund gjestehus, tidligere Granlund hotell. Til stede under avdukingen var både forsvaret og kommunens ordfører. Å sette opp dette blå skiltet var et godt initiativ fra Åmot og omegn forsvarsforening, selv om det er merkelig at Terje Wold ikke er nevnt ved navn, verken på skiltet eller i kommunens omtale av seremonien. Terje Wolds negative inntrykk av generalstabens forsvarsvilje ledet nokså direkte til det nødvendige skiftet av hærsjef, så Terje Wold var en god mann for landet.