Herold

Uansett hvem som styrer, vil de neste årene bli krevende for både politikere og innbyggere.

Tromsø kommune bruker mer penger enn den har. Det har vi gjort over tid. Regnskapet for 2025 viser en klar forbedring fra året før, men fortsatt et merforbruk på 66 millioner kroner. Samtidig ligger kommunen helt på grensen til ROBEK.

Kommunedirektøren sier det rett frem: vi drifter med midler vi ikke har, og kostnadsnivået er høyere enn det inntektene kan bære over tid. Samtidig mangler vi fortsatt full oversikt over hvor pengene faktisk går. Det gjør prioriteringene vanskeligere, men ikke mindre nødvendige.

Gunnar Wilhelmsen gikk til valg på å rydde opp i økonomien. I 2023 ble det sagt at man hadde fått kontroll og snudd utviklingen. I ettertid ser vi at det ikke stemte. Underskuddene fortsatte, og nivået på driften ble ikke tilpasset inntektene.

Det er lovå ta feil. Men det er problematisk når det skapes et inntrykk av kontroll som ikke har vært reell. Senest i november ble det forespeilet balanse i 2025. Når realitetene ikke tas inn over seg, blir veien tilbake lengre og tyngre. Veien er allerede lang og tung, men får vi ikke kontroll nå kan den både bli lengre og vanskeligere.

Samtidig må vi være ærlige: dette forsvinner ikke med et politisk skifte. Uansett hvem som styrer, vil de neste årene bli krevende for både politikere og innbyggere. Situasjonen er et resultat av utvikling over tid, og må håndteres deretter. Det finnes ingen enkel vei ut.

Likevel preges debatten periodevis av forslag som gir inntrykk av det motsatte.

Noen vil starte med kutt i kultur og andre ikke-lovpålagte oppgaver. Det er et naturlig sted å begynne, men det er ikke der de store pengene ligger. Andre peker på konsulenter og spesialrådgivere. Det er fornuftig å se på, men det bringer oss ikke i mål alene. Samtidig må vi huske at kultur, aktivitet og fritid også er en del av det forebyggende arbeidet som reduserer presset på andre tjenester.

På den andre siden finnes forslag om å skjerme både ansatte og tjenester, samtidig som tilbudet til de mest sårbare skal styrkes. Ambisjonen er god, men regnestykket går ikke opp. Når vi allerede bruker mer enn vi har, kan ikke alt skjermes. Da må det prioriteres. Kjernetjenester må beskyttes så langt som mulig, men vi må også være ærlige på at det i en periode vil være vanskelig å skjerme alle stillinger.

Det er et legitimt spørsmål hvem som skal gjøre jobben dersom bemanningen reduseres. Svaret er at noe må gjøres annerledes, og noe må gjøres mindre av. Alternativet er ikke at alt kan fortsette som før med færre ansatte. Det er nettopp derfor prioriteringene blir så krevende.

Noen vil hevdeat løsningen er flere ansatte og mindre press. Det er en forståelig reaksjon når arbeidshverdagen er krevende. Samtidig løser det ikke det grunnleggende problemet: kommunen bruker allerede mer enn den har. Uten økonomisk balanse er heller ikke den løsningen bærekraftig over tid.

Problemet erikke viljen. Problemet er at løsningene er for enkle.

Vi står ikkeoverfor et valg mellom gode og dårlige kutt, men overfor et nivå som må tilpasses det vi faktisk har råd til. Kutt vil være nødvendig, men må gjøres med bevissthet om at kompetanse og kapasitet tar lang tid å bygge opp igjen.

Det betyr at vi må ta flere krevende grep samtidig.

Tjenestenivået må justeres. Det vil innebære strukturelle grep i skole og barnehage og prioriteringer i helse og omsorg. Ikke alt kan opprettholdes som i dag. Da må vi prioritere det som gir størst effekt for de som trenger det mest

Administrasjonog støttefunksjoner må reduseres, men det er ikke tilstrekkelig alene.

Sykefraværetmå ned. Med nivåer på rundt 11–12 prosent får vi høye kostnader, mer vikarbruk og større belastning på de som er på jobb som igjen kan føre til både høy turnover og varig fravær. Det er ikke bare et arbeidsmiljøproblem, det er også økonomi. Dette er ikke gjort i en håndvending, men det må like fullt gjøres.

Investeringsnivåetmå vurderes strengere. Hva trenger vi å gjøre nå og hva kan vi ha råd til å utsette? Med høy gjeld og økende finanskostnader kan vi ikke fortsette som før. Det samme gjelder prosjektstyring. Prosjekter som går over tid og budsjett må bli unntaket, ikke normalen. Vi har ikke råd til flere saker som Mellomvegen, anbudsskandaler eller ledere som ikke lytter til fagkompetansen vi har i kommunen.

Og ikke minst:vedtak må gjennomføres. Det er ofte der det stopper opp.

Det er lettå kritisere omstilling. Det er vanskeligere å forklare hvordan vi skal fortsette som i dag. Det kan vi ikke. Det føles kanskje greit for politikere å peke på alt vi ønsker å skjerme, men realiteten er at vi ikke har råd til å skjerme alt samtidig.

De foreløpige tallene for 2025 gir et tydelig bilde. Vi er på rett vei, men fortsatt ikke i balanse. Vi får håpe at resten av regnskapet vil gi oss bedre svar når det endelig blir tilgjengelig.

Dette blir ikkeløst på ett eller to år, og det blir ikke løst av ett parti alene. Det vil kreve prioriteringer som merkes, og politikere som er villige til å stå i dem over tid, ikke politikere som baserer seg på at staten skal løse problemet mens man slår politisk mynt på upopulære avgjørelser.

Tromsø trengerikke flere enkle løsninger eller store løfter. Vi trenger realisme, vilje til å prioritere og evne til å gjennomføre.

Vi må slutte å late som om alle hensyn kan ivaretas samtidig, og begynne å ta de valgene situasjonen krever.

Hvis ikke, vil kontrollen bli tatt fra oss.