Herold

Det er det nok mange som tror. Men erfaringene er mer sammensatte. Øyfjellet vindkraftverk har gått med underskudd i flere år, samtidig som det har oppstått uenighet med vertskommunen om økonomiske utbetalinger, og selskapet er dømt til å betale millionbeløp. Spørsmålet er ikke om gevinstene finnes på papiret, men hvor forutsigbare de er i praksis.

Gevinstene fremstår ofte som gitt, men i praksis forutsetter de avklaringer – og i noen tilfeller må kommunen gå rettens vei for å få det som er avtalt.

De firmaene som i dag oppsøker kommunene, er ofte kun «døråpnere». De er der for å åpne døra for de store investorene – de som faktisk har kapital til å realisere et så stort prosjekt som et vindkraftanlegg. Et eksempel er Nordic Wind.

Når vi ser på regnskapene, finner vi ikke kapitalen der den presenteres. Nordic Wind Norway AS har begrenset egenkapital, men betydelige interne lån. Spørsmålet blir da: Hvem er det egentlig kommunene forhandler med?

Det som er sikkert, er at det ikke er Nordic Wind som skal stå for utbetalingene de lover kommunene. Det har de ikke kapital til. Da må det nesten bli eierne av Nordic Wind, Fu-Gen, et sveitsisk-israelsk investeringsselskap. Hvem ellers? Kan vi da være sikre på at de vil holde de lovnadene Nordic Wind presenterer overfor kommunene?

Det kan vi ikke.

Men det vi kan være ganske sikre på, er at Fu-Gen, et investeringsselskap som forvalter store verdier, ikke er løsslupne med sine penger. Deres første prioritet er ikke kommunene, men egne aksjonærer og innskytere – de som forventer avkastning. Hadde de prioritert kommunene fremfor sine investorer, ville de neppe hatt et langt liv i kapitalmarkedet.

Så til de faktiske inntektene. De vil ikke fullt ut tilfalle kommunen. Økte inntekter vil i noen grad bli motvirket av lavere overføringer fra staten gjennom inntektsutjevningen. Gevinsten blir dermed mindre og mindre direkte enn den ofte fremstilles som.

Videre er det grunn til å stille spørsmål ved lønnsomheten i selve produksjonen. Når Norges største vindkraftanlegg, Øyfjellet, har gått med et stort underskudd i flere år, gir det et mer nyansert bilde av økonomien i slike prosjekter. Dette kunne ha vært enda verre om de ikke hadde sikret seg en fastprisavtale med Alcoa, en kraftkrevende industribedrift med behov for stabil kraft.

Om denne avtalen har vært gunstig for Alcoa, med en gjennomsnittlig spotpris på under 20 øre/kWh i årene 2022 til 2024, er uvisst. Men risiko flyttes uansett fra produsent til kunde – i likhet med systemkostnadene for vindkraften, som i stor grad flyttes fra produsent til forbruker. Og hvis dette er den eneste måten vindkraften kan gå i balanse på – ved å flytte risiko og utgifter over på forbrukerne – er den kanskje ikke robust nok i utgangspunktet.

Det ser heller ikke bedre ut om det bygges mer vindkraft i området. Økt utbygging kan fort forsterke utfordringene. Vindkraft produserer mest når det blåser – og det er ofte da prisene er lave. Økt produksjon i samme område kan derfor presse prisene ytterligere ned. Når prisene er høye, er det stille – og da produseres det lite, om noe, fra vindkraften.

Spørsmålet blir da hvor robust denne økonomien egentlig er, og hvor lenge investorer, som er avhengige av avkastning, er villige til å stå i en slik situasjon.

Muligheten for overskudd i vindkraften er i stor grad avhengig av at kraftprisene blir vesentlig høyere enn de er i dag. Det forutsetter omfattende utbygging av kraftkrevende industri, som datasentre, kryptofabrikker eller hydrogenproduksjon – virksomheter som gir svært få arbeidsplasser per energienhet. Det samme gjelder for selve vindkraften. Øyfjellet vind, Norges største vindkraftanlegg, har i dag to fast ansatte. I tillegg kommer noe personell fra turbinleverandøren som drifter anlegget.

Så hvis den lave prisen på kraft fortsetter, bør vi ta med i beregningen hva som skjer dersom Fu-Gen finner ut at dette ikke lenger er bærekraftig. De har penger nok til å avskrive dette som tap – ta tapet og gå videre. Kan kommunene gjøre det samme? De må ikke bare ta inntektstapet. De sitter også igjen med et anlegg ingen vil ha. Hvem tar da over, og hvem blir sittende med ansvaret for opprydding?

Dette er forhold som bør belyses gjennom en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse før kommunen tar en beslutning. Å ikke gjøre det vil både i dag og for ettertiden lett kunne fremstå som direkte uansvarlig.