Herold

Mer enn en kvart milliard kroner og et lass med politisk prestisje er investert i landets mest moderne slakteri på Sandbumoen. Et halvt år etter åpningen, permitteres mange ansatte. Dalir AS får for lite slakt.

Tilgangen på slakt har hele vegen vært akillesen til det nye slakteriet på Otta. Da Nortura bestemte seg for å avvikle på Otta, var begrunnelsen overkapasitet i bransjen. En ny aktør må med andre ord konkurrere med gigantene om leverandører, og de må konkurrere på en arena der spillereglene handler om både produsentøkonomi, ulike rammebetingelser og samvirkelojalitet.

Etableringen av et moderne anlegg midt i en region der så mange fortsatt lever av å forsyne oss med mat, er gjort i ei tid da alt annet sentraliseres og sendes den vegen vannet renner. En slakterisuksess kunne og kan fortsatt bli symbolsk viktig på flere måter. Spørsmålet er om rammebetingelsene er til stede.

Dalir Kjøtt AS er tuftet på et stort og sterkt lokalt engasjement. Engasjementet har vært avgjørende, men det er altså ikke nok.

Styreleder Terje Wester har pekt på det han mener er myndighetenes snubletråder for den nye virksomheten. Som for eksempel det faktum at det ikke er samsvar mellom tilskuddsordninger og høye ambisjoner om kort reisetid og velferd for slaktedyr. Tilskudd til frakt av kjøtt framfor frakt av levende dyr, kunne altså vært et grep for en mer desentralisert struktur. Det kunne gjort det enklere å rekruttere leverandører regionalt.

Alternativet er å kjøre dyr fra mer sentrale områder og inn til Otta. Mens Fatland fortsatt var en del av det laget som dro slakteriplanene i norddalen, hadde norddølene en partner som også kunne flyttet slaktevolum fra hovedstadsregionen og ut til et topp moderne anlegg, lokalisert til et samfunn med både stabil arbeidskraft, lavere arbeidsgiveravgift og sterk lyst til å vise at det er mulig å trosse sentraliseringskreftene. Men Fatland trakk seg. En vesentlig del av den sålen et nytt slakteri kunne stått på, ble borte.

Det er ikke stort mer enn en måned siden næringspolitikere fra Stortinget lot seg imponere av det de fikk se hos Dalir. Jeg har ikke overdreven tro på at den spontane begeistringen fører til bedre rammevilkår og lettere tilgang til et større slaktevolum, men politikere som fortsatt hevder å snakke distriktenes sak må også erkjenne ansvaret for å gjøre noe med de rammebetingelsene som fører til stadig nye sentraliseringsgrep i all matindustri.

Vi ser hvordan distriktene reduseres til rene råvareleverandører innen både jordbruk og havbruk, og hvordan politikk mest handler om å være handlingslammet tilskuer til en utvikling få av oss egentlig vil ha. Enn så lenge er de optimister på Otta. Det har krevd styrke å komme dit de er i dag, og det krever styrke å fortsatt stå i det.