Herold

Det kan se ut som om mantraet «mer av alt – raskere» fremdeles er rådende i norsk kraftpolitikk. Det vil si, begrepet «alt» er nå redusert til kun vindkraft, mens «raskere» fremdeles har sin fulle kraft – og vel så det.

Nå argumenteres det for at kommunene skal tvinges til å utrede vindkraft. Det er nærliggende å tenke at det er en konsekvensutredning etter energiloven man ønsker å pålegge kommunene. Det som ser ut til å ha gått de fleste hus forbi, er at kommunene allerede har en utredningsplikt hjemlet i plan- og bygningsloven.

Plan- og bygningsloven er ikke bygget for fart. Den er bygget for trygghet. For å sikre at alle blir hørt, og at relevante hensyn blir vurdert. Den gir kommunene et tidlig ansvar for å ta stilling til om et tiltak i det hele tatt bør fremmes. Når det nå argumenteres for utredningsplikt og raskere prosesser, risikerer vi å snu rekkefølgen i kommunal forvaltningspraksis.

Ikke bare snu rekkefølgen, men faktisk bidra til å gjøre beslutningsgrunnlaget dårligere.

Dette fordi en kunnskapsinnhenting og vurdering etter plan- og bygningsloven i behandlingen av et planinitiativ krever en langt bredere kartlegging av de berørte områdene enn en utredning etter energiloven. Den siste skal nemlig kun vurdere de samfunnsmessige fordelene opp mot ulempene ved en utbygging.

Plan- og bygningsloven stiller krav til et bredt og helhetlig kunnskapsgrunnlag om natur, arealbruk og samfunnsforhold – forsterket av naturmangfoldlovens krav til kunnskap om naturverdier og føre-var-prinsippet.

En behandling av et planinitiativ skal vurdere om prosjektet i det hele tatt bør fremmes eller videreutvikles, les konsekvensutredes. En konsekvensutredning etter energiloven skal vurdere om en etablering av vindkraft er mulig. Det bør være åpenbart hvilken rekkefølge dette bør gjøres i.

Likevel ropes det etter utredningsplikt.Hvorfor, er da spørsmålet som tvinger seg fram.

Man må gå ut fra at politikere på stortingsnivå er kjent med Plan- og bygningsloven. At NHO, LO og resten av bransjen har tilstrekkelig juridisk kompetanse til å få dette avklart.

La oss derfor legge til grunn at Plan- og bygningslovens §12-8 om planinitiativ er kjent for dem som nå mener at vi må innføre en utredningsplikt. Det er det ikke urimelig å anta. Hva kan da være grunnen til kravet?

Er det manglende tillit til at kommunene er i stand til å håndheve sine egne lover? Hvis det er tilfellet, kan man til en viss grad forstå ønsket om bedre utredninger. Men ville det ikke da være mer naturlig å styrke kommunenes planavdeling – i stedet for å privatisere den?

For det er nettopp det som vil bli resultatetdersom man hopper over kommunens behandling av planinitiativet og går direkte til en konsekvensutredning etter energiloven. Den er det nemlig tiltakshaver som står for. Det er de som bestiller og betaler for utredningen, og som benytter private konsulentselskaper til å utføre arbeidet.

Resultatet blir ganske sikkert en raskere behandling. Men fart og sikkerhet har vel aldri vært sammenfallende størrelser. Plan- og bygningsloven er, som nevnt, ikke bygget for fart. Den er bygget for trygghet. Å forsøke å gå forbi den bør betraktes som risikosport.

Det vi risikerer å miste, er lokal forankring i både prosjekt og prosess, ivaretakelsen av helheten i kommunens planer og ikke minst lokal aksept. Uten dette vil konflikten mellom stat og kommune med stor sannsynlighet eskalere, og resultatet av det vil være lite hyggelig.

Spesielt for et parti som tidligere har forankret sin distriktspolitikk i uttrykket: «By og land – hand i hand».