Herold

Nato har hele tida siden etablering blitt framstilt som en forsvarsallianse, men fungerer i praksis som en aggressiv krigsmakt.

Det var USA og dets politiske ledelse, rett etter avslutning av 2. verdenskrig, som sammen med britene, var pådriverne bak alliansen. De drog med seg Europas sentrale stater, herunder Norge. Prosessen bak Norges tilslutning var lite demokratisk. Sentrale personer i Ap var sterkt i tvil om denne alliansens berettigelse, og partimedlemmene fikk svært dårlig tid for å sette seg inn i saken før endelig vedtak ble fattet (ref. Johanne Åmlid, «Ut av kurs»).

Det var en mye mer relevant allianse som var under planlegging, mellom våre nabostater i Skandinavia, men som ble skyvet til side.

Norske politikere i regjering og stortinget har vært svært lojale overfor Nato og dens maktutøvelse, og servile overfor dens styrende storebror, USA. Dette kommer spesielt til uttrykk i de siste måneder og år, hvor presidenten og hans styringsgruppe, tråkker på alt som heter folkerett, demokrati og menneskerettigheter.

Samtidig opprettholdes forestillingen om at USA skal være med «å redde oss» i tilfelle en hypotetisk konfliktsituasjon med den evige fienden, Russland.

Andre Nato-land i Europa markerer nå en substansiell motstand mot USAs imperialistiske politikk ved å nekte dem både overflygninger og landinger innenfor deres landegrenser. Dette er konsistente handlinger med sammenheng mellom vedtak og praktisk politikk.

Norske myndigheter er flinke til å formulere velmente og opportune synspunkter, men viser overhodet ikke dette i konkrete og inngripende handlingsmønstre.

De innfører ikke sanksjoner overfor den største overgriper og mannsdreper, Israel, verken når det gjelder handel, i kulturliv eller idrettssammenheng – mens Russland ble påført sanksjoner umiddelbart etter deres brudd på folkeretten. Norge blir også medsammensvorne og krigsprofitører ved sin kontinuerlige våpensalg, til USA og andre nasjoner, som selges videre til Israel mfl. i krig.

Norge har åpnet opp for flere amerikanske militærbaser på norsk jord, og fått godkjent juridisk immunitet på disse omforente områdene. Myndighetene kan ikke kontrollere hva som lagres av avanserte krigsredskaper på disse basene – kanskje er det kjernefysiske våpen!? Tromsø kommune får ikke adgang til å kontrollere hva slags våpensystemer som befinner seg på amerikanske atomubåter som anløper Tromsø by; mange tromsøværinger har med gode grunner lenge demonstrert mot dette bruddet på norsk suverenitet!

I Bodø har vi nå fått et Nato-hovedkvarter for de luftoperative styrker, og det er tilsynelatende vel og bra for Bodøs politikere, forsvaret og næringslivet. Da er det ikke stuerent å snakke om innebygde provokasjoner overfor definerte fiender; er dette et uttrykk for imperialistiske hensikter, med maktutøvelse og avskrekking ved avanserte flygende drapsmaskiner, og samtidig ledd i et rustningsvanvidd som truer hele verdensfreden.

Ikke fortell oss at dette skal være veien til fred og forsoning mellom land og folk – med USA og Israel som veivisere. De bomber, raserer, tråkker på alt menneskeverd, og oppnår det helt motsatte av hva de påstår skulle være deres mål og hensikt.

Det er ufattelig mye å lære av alle krigene og de militære intervensjoner, som kunne vise en helt annen vei til fred, et ikkevoldelig og unilateralt samarbeid mellom nasjonene.

Politikere og deres myndigheter er imidlertid hjernevasket av en eldgammel institusjonalisert tenkning og et forstenet system, som lukker sinnet for at vi mennesker for lengst har vokst ut av det tobente rovdyrets primitive drifter.

Vi er åndsvesener, med enorme ressurser i form av skapende fantasi og evne til refleksjon. Dette klarer vi i stor grad å leve opp til i våre i våre sivile liv og virke i samfunnet – og vi har ingen problemer med å gjenkjenne de samme grunnleggende trekkene hos våre brødre og søstre overalt på vår lille klode.

Inntil videre før den endelige oppvåkning kan finne sted, gjelder vismannens ord:

Som du sår, så skal du høste – og din mentalitet vil bli din skjebne.