Herold

Det har over lang tid foregått en maktforskyvning fra lokale politikere til administrative beslutningstakere. Samtidig er det lokalpolitiske handlingsrommet blitt krympet ved overføring av myndighet til forvaltningsorganer på regionalt og sentralt nivå. Dette gjelder i særlig grad for relasjonen mellom primærkommunen og Statsforvalteren.

Drivkraften i denne prosessen er en voksende byråkratisering som næres av stadig nye lover og forskrifter. I kjølvannet av denne utviklingen kommer en skokk av jurister. Vi har fått en «juristifisering» av samfunnet. Paradoksalt nok har flere jusprofessorer advart mot denne utviklingen.

Leder og nestleder av hovedutvalg teknisk og miljø i Karmøy kommune kom nylig i en avisartikkel med sine betraktninger om lokalpolitikeres handlingsrom relatert til lover og forskrifter. I sitt skriftstykke ga disse to politikerne betydelig aksept for redusert politisk handlingsrom. I artikkelen signaliserte de en bekvemmelig ansvarsfraskrivelse som innebærer at lokalpolitikere reduseres til aktører som skal nikke til administrasjonens og Statsforvalterens lovtolkning.

Lovtolkning er ikke matematikk. Den innebærer vurderinger, avveininger og skjønn. Dette foregår i kommunens administrasjon, hos Statsforvalteren - og i domstolene. At forvaltningens lovforståelse jevnlig blir korrigert av domstolene, er et klart bevis på nettopp dette. Derfor er det prinsipielt galt å fremstille administrativ lovtolkning som noe politikerne bare må legge til grunn uten videre.

Kommunepolitikere skal ikke være passive mottakere av byråkratiske vurderinger. De er valgt for å utøve skjønn, prioritere og ta ansvar innenfor lovens rammer. Det innebærer også å stille kritiske spørsmål til administrasjonens vurderinger – inkludert lovtolkningen der den er usikker eller bygger på skjønnsmessige avveininger.

Hvis man aksepterer premisset om at all relevant lovforståelse allerede er «avgjort» av administrasjonen, hva gjenstår da av det politiske handlingsrommet? I realiteten svært lite. Da har man i praksis flyttet makt fra folkevalgte organer til byråkratiet.

Det betyr ikke at vi skal svekke rettssikkerheten. Tvert imot. Men rettssikkerhet handler ikke om at én forvaltningsinstans skal ha siste ord i alle tolkningsspørsmål. Den handler om forutsigbarhet, likebehandling og muligheten for overprøving. Rettssikkerheten forutsetter at flere nivåer gjør selvstendige vurderinger.

Det er et avgjørende skille mellom lovbinding og skjønnsutøvelse. Innenfor lovens rammer er det nettopp politikernes oppgave å utøve skjønn. Og i mange saker - særlig innen plan- og bygningsloven - er det viktig å ha rom for lokalpolitisk skjønn.

Å framstille dispensasjonsspørsmål og lignende som «juss, ikke politikk» er derfor sterkt misvisende. Det er juss i den forstand at det finnes rettslige vilkår. Men det er også politikk i den forstand at disse vilkårene ofte krever vurderinger av ulike hensyn, konsekvenser og lokale behov.

Stortinget skal i årets vårsesjon behandle flere forslag som tar sikte på å styrke det lokale selvstyret ved å begrense Statsforvalterens mulighet til å overprøve lokale vedtak, særlig i areal- og byggesaker.

Vårt lokaldemokrati er forankret i Formannskapslovene av 1837. Det var nok aldri i lovmakernes tanker at vi skulle få et system der viktige beslutninger tas av byråkratiet, mens de folkevalgte reduseres til tilskuere.