Herold

Min viktigste oppgave som statsforvalter er ikke å kontrollere kommunene. Den er å bidra til at de lykkes. Da må vi gi dem mer makt.

Det er ikke ofte en statsforvalter ber om mindre stat. Men det gjør jeg nå.

For systemet vi har bygget opp, fungerer ikke godt nok.

Kommunene er blitt pålagt stadig flere oppgaver, krav og rettigheter – uten at handlingsrommet har fulgt med.

Resultatet er en skvis der de i praksis må prioritere mellom gode formål. I ytterste konsekvens mellom rettigheter.

Det er ikke slik det var ment.

Hver enkelt regel og rettighet har gode begrunnelser. Jeg har selv vært med på å vedta flere av dem. Men summen er blitt for stor.

Når staten styrer for detaljert, mister kommunene muligheten til å bruke ressursene der behovene er størst. Når vi binder opp kompetanse i rigide krav, får vi mindre igjen for hver ansatt.

Derfor må vi ta et prinsipielt grep: Gi kommunene større frihet til å løse oppgavene sine.

Det handler ikke om å svekke velferden – men om å bevare den. Med flere eldre, knappere arbeidskraft og strammere økonomi må vi bruke ressursene smartere. Da må kommunene få større mulighet til å prioritere og organisere tjenestene etter lokale behov.

Det ser vi tydelig på konkrete områder.

I skolen er lærernormen i dag knyttet til hvert enkelt trinn på hver skole. Det kan høres fornuftig ut, men i praksis binder det opp ressurser og gjør det vanskelig å bruke lærerne der behovet er størst.

Ved å gi kommunene større frihet til å styre på kommunenivå, kan de prioritere mer målrettet – og gi bedre oppfølging til de elevene som trenger det mest.

I helse- og omsorgstjenestene er utfordringen enda tydeligere. Mange kommuner mangler kvalifisert personell, samtidig som regelverket stiller detaljerte krav til hvilke profesjoner som skal være på plass.

Resultatet er at kompetanse ikke brukes godt nok, og at tjenester blir vanskeligere å levere. Med større fleksibilitet kan kommunene bruke den kompetansen de faktisk har – og organisere tjenestene smartere, uten å gå på bekostning av forsvarligheten.

Dette er ikke først og fremst tekniske justeringer. Det er et spørsmål om tillit.

Vi må i større grad stole på at lokalt folkevalgte og fagfolk finner de beste løsningene – innenfor tydelige nasjonale rammer.

Det er også bakgrunnen for arbeidet til kommunekommisjonen – et regjeringsoppnevnt utvalg som nå vurderer hvordan staten styrer kommunene, og hvordan kommunene kan få større handlingsrom. I vårt høringssvar støtter vi retningen kommisjonen peker på.

Min rolle som statsforvalter er å passe på at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt.

Men den viktigste oppgaven er kanskje en annen:

Å bidra til at kommunene faktisk har mulighet til å gjøre nettopp det.

Da må vi gi dem mer makt.