Herold

Hvis vi fortsetter å lytte mer til skrivebordsøkonomene enn til virkeligheten, er det ikke bare næringslivet som taper. Det er Norge.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I ukevis har sjeføkonomer forklart hvorfor Stortinget ikke burde senke drivstoffavgiftene. De kjører på med sine gamle, skoleflinke fraser: Bedrifter med livets rett må tåle tøffe tider. Markedet må få virke. Økte kostnader kan veltes over på kundene.

Det høres kanskje bra ut i en forelesningssal på Blindern. Problemet er at dette er økonomi utviklet på skjerm og regneark, fryktelig langt unna hvordan sentrale næringer i Norge faktisk fungerer.

Offentlige oppdragsgivere må sikre jevn aktivitet. Og avgiftspolitikken må tilpasses ekstraordinære kriser.

For Norge er ikke bare startups, konsulentselskaper og finans. Norge er også anlegg, transport, fiskeri, landbruk, skogbruk og deler av industrien. Næringer som er helt avhengige av drivstoff, og som holder hjulene i gang i hele landet.

De bygger, frakter og produserer. De sørger for beredskap. Og de passer dårlig inn i sjeføkonomenes teoretiske modeller.

For det første fungerer ikke «markedet» slik disse næringene ofte beskrives.

Dette er ikke bransjer med høye marginer og fri prissetting. De konkurrerer knallhardt, ofte på øre og prosentpoeng, og leverer i stor grad på lange kontrakter med faste priser – svært ofte til det offentlige. Prisene fastsettes måneder, og ikke sjeldent år, før arbeidet utføres. Kostnadene kan ikke bare justeres når verden endrer seg.

Når en entreprenør legger inn anbud på vinterdrift, som brøyting, i september, gjøres det på grunnlag av dieselprisen som gjelder da. Når drivstoffprisene senere skyter i været som følge av krig og globale kriser, ribbes marginene fullstendig. Likevel brøytes veier, skredutsatte fjellsider sikres, og kritisk infrastruktur holdes i drift. At Norge skal opprettholde denne typen håndfast beredskap på dugnad, er et underlig premiss – også for svært kompetente sjeføkonomer.

For det andre er risikoen allerede skjøvet helt ned – og har vært det lenge.

Disse næringene har stått i pandemi, krig i Europa, brudd i forsyningskjeder og eksploderende energi- og råvarepriser, senest som følge av uroen i Midtøsten. De har ikke vært først i køen for krisepakker. De har ikke ropt høyest. De har holdt igjen – i tillit til det som alltid har vært bærende i norsk næringspolitikk: stabile og forutsigbare rammevilkår.

Tidligere har næringene erfart at staten har bidratt til å stabilisere markedene i krevende tider, gjennom økt innsats i vedlikehold av veier og investeringer i skoler og andre offentlige bygg. De siste fire årene har det motsatte skjedd. Samferdselsdepartementets andel av statsbudsjettet er kraftig svekket, mens kommuner og fylkeskommuner har slitt økonomisk. Resultatet er kutt i vedlikehold av infrastruktur – samtidig som kostnadsnivået skyter i været.

Når CO2-avgiftene i tillegg økes, kontrakter ikke indeksreguleres, og ingen risiko deles, er det ikke markedet som virker. Det er politikken som systematisk skyver belastningen ned på dem som faktisk utfører samfunnsoppdragene.

For det tredje er dette ikke et problem for én bransje – men for hele samfunnet.

Når drivstoffintensive næringer svekkes, stopper ikke bare regnskaper. Prosjekter utsettes. Vedlikehold skyves fram i tid. Beredskap bygges ned. Folk permitteres. Lærlingplasser forsvinner. Små og mellomstore bedrifter – ofte bærebjelker i distriktene – blir borte. Kompetanse som har tatt tiår å bygge opp, kan forsvinne på måneder.

Da hjelper det lite med store ord om grønn omstilling, beredskap og rask utbygging senere. Kapasiteten er ikke der når den trengs – hvis den først er borte.

Derfor er det en ansvarsfraskrivelse når sjeføkonomer reduserer dette til et spørsmål om å «la markedet virke». Markedet tar ikke hensyn til beredskap, distriktsarbeidsplasser eller kritisk infrastruktur. Det håndterer sjokk ved å rydde bort aktører.

Gode rammevilkår kan ikke være et slagord. De må være konkrete: risiko må deles når verden er uforutsigbar. Kontrakter må faktisk indeksreguleres, kvartalsvis. Offentlige oppdragsgivere må sikre jevn aktivitet. Og avgiftspolitikken må tilpasses ekstraordinære kriser.

Dette handler ikke om å redde enkeltnæringer. Det handler om å ta vare på funksjoner samfunnet er helt avhengig av. Hvis vi fortsetter å lytte mer til skrivebordene enn til virkeligheten, er det ikke bare næringslivet som taper.

Det er Norge.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar