Herold

Natteravnene i Sortland har gått og gått. Drivkrafta og kontinuiteten i arbeidet har fått en vel fortjent honnør.

I helga mottok Eli Dimmeldal Sortlandsprisen fra Sortland byforening. For rundt 25 år siden begynte hun å gå natteravn i Sortland sentrum på fredager og lørdager. Litt seinere tok hun på seg å administrere den frivillige innsatsen for barn og unges trygghet, langt ut over tida der hennes egne barn var gatelangs om kveldene. Det har hun fortsatt med, og hun er stadig ute i lag med andre frivillige som har barn i ungdomsskolealder.

Erfaringa er at voksnes tilstedeværelse forebygger og demper uønskede hendelser. Natteravn-ordningen handler om at det skal finnes trygge mennesker til stede for barn og unge på kvelder og netter ute, som kan ta ansvar og vise medmenneskelig omsorg. De samarbeider med politiet, er ikke noe «reservepoliti» selv og har ingen spesielle fullmakter annet enn å kunne være til stede, hjelpe, lytte og gi veiledning når barn og unge tar initiativ.

Natteravnenes trygghet har mange opplevd i Sortland sentrum også gjennom årene. Selv forteller Dimmeldal om 25 år fylt av gode møter med ungdommer som er glade for at noen går ute og ser etter dem.

Mange steder går natteravn-deltakelsen i rykk og napp. Noen ildsjeler tar initiativ og drar i gang et godt arbeid for en periode. Etter hvert som egne barn blir voksne, har engasjementet og innsatsen lett for å flytte seg videre til andre formål og interesseområder. Dimmeldals fortjeneste er at natteravnene i Sortland har gått og gått, og har vært en konstant faktor til å regne med og stole på gjennom skiftende tider. I dette perspektivet er 25 år enestående lenge.

Den lange tida hun har vært med har også gjort det lettere å se utvikling og endring i livet gatelangs. Sortland har vokst, og gater og kjøpesentra og samlingsplasser har vokst med byen. Likevel ser natteravn-veteranen færre unge ute i byen på fredags- og lørdagskveldene i dag enn for noen år tilbake. Hennes opplevelse er at flere sitter heime med en skjerm mellom seg og andre mennesker. De direkte og fysiske møtene er færre.

Likevel holder natteravnene ut, til beste for dem som trekker ut. For det fortjener både Eli Dimmeldal og de andre natteravnene honnør og takknemlighet. Og så må man håpe at innsatsen deres inspirerer andre.