Herold

Sent i 2025 ble jeg spurt om jeg ville bli med i Sentrum nærmiljøutvalg. Ikke bare som medlem, men som leder!

Det er mulig noen hadde svart med større tyngde enn jeg gjorde, kjent litt ekstra på alvoret og bedt om betenkningstid. Jeg lente meg heller litt nærvøs mot Pippis kjente sitat i bakhodet: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert».

Jeg tar tross alt over roret etter en stødig kaptein i Roar Bergren, så det hadde nesten vært rart om jeg ikke kjente litt på prestasjonsangst.

Og så tenkte jeg jo mitt. Hvis noen spør akkurat megom å bli leder, så må de vel ha sett et eller annet. Noen egenskaper. Litt driv. Litt vilje. Eller i det minste et menneske som ikke rygger når ansvar og frivillighet dukker opp i samme setning.

Jeg har alltid brukt stemmeretten min. Fordi man må, tenkte jeg. Vi har jo tross alt stemmerett i Norge, og den skal brukes. Men jeg har aldri sett på meg selv som politisk engasjert. Ikke før en kollega en dag sa det helt enkelt:Jo, det er du jo. Når du er så engasjert i nærmiljøet, så er du politisk engasjert.

Og kanskje hadde han rett. For politikk er jo ikke bare partier, talerstoler og store ord. Noen ganger er det også å bry seg om skoleveien, lekeplassen og fellesskapet.

Det at noen ønsket meg som leder i et NMU, vekket en nysgjerrighet i meg. Jeg begynte å spørre folk om de hadde hørt om et nærmiljøutvalg, og om de visste hva det var. For det er jo nettopp på meg selv jeg kjenner andre!

Svaret var nesten alltid det samme. Nei. Hva er det?

For jeg har vært en av dem. En av dem som ikke visste hva dette var. Jeg visste heller ikke at jeg hadde et slikt engasjement i meg. Det kom nok snikende da jeg fikk barn. Etter hvert ble jeg kjent med FAU. Det å være med og arrangere ting, få til noe for barna våre og bidra til fellesskapet, tente en liten ild i meg.

Det er ganske merkelig at så få vet hva det er...

Kommunen beskriver ordningen som et samarbeid mellom kommunen og lokalmiljøene, der målet er gode og trygge lokalmiljøer, samfunnsengasjement og kontakt mellom innbyggere, kommune, folkevalgte og administrasjon. Hver innbygger tilhører et nærmiljøutvalg i sin barneskolekrets.

Det høres kanskje litt formelt ut. Men i praksis handler det om det som er nært. Om steder vi bor, barn som vokser opp her, møteplasser, trivsel, trygghet og små og store saker som betyr noe i hverdagen. Det handler om å bry seg om stedet sitt, og om å være med og forme det.

Det fine er at nærmiljøutvalgene ikke bare er et bindeledd mellom folk og kommune. De fleste deler også ut midler til tiltak i lokalmiljøet. Det betyr at en engasjert nabo, en forening, en organisasjon (FAU m.m.) eller andre som ønsker å skape noe positivt i nærmiljøet, kan søke om støtte til prosjekter som kommer flere til gode.

Jeg forventer ikke at alle skal ha tid til å gi mye. Livet er fullt for de fleste, og for noen altfor fullt. Men jeg tror oppriktig at om flere av oss ga litt av tiden vår til nærmiljøet, så hadde mye sett annerledes ut.

Ikke over natta, men over tid. Littvarmere. Litttryggere. Litt mer vårt.

Og som ny leder i Sentrum NMU kjenner jeg ekstra sterkt på akkurat det ansvaret.

For Sentrum har en ekstra utfordring. Sandefjord kommunes folkehelseoversikt viser store forskjeller internt i kommunen. Andelen barn i lavinntektshusholdninger er litt høyere i Sandefjord enn i landet som helhet, men det som virkelig treffer, er forskjelleneinnad i kommunen.

I levekårssone Sentrum var andelen 53,7 %, mot 4,4 % i Torp!

Den siste folkehelseoversikten peker også på at det særlig er Sentrum og Rukla, samt Varden og Indre Fjord, som viser tegn til en opphopning av levekårsutfordringer. Det er ikke tall man bare leser og går videre fra.

Da handler nærmiljøarbeid om mer enn hyggelige arrangementer og fine ord om fellesskap. Da handler det også om å senke terskler, skape møteplasser og bidra til at flere kjenner tilhørighet.

Det er derfor nærmiljøutvalgene er viktigere enn mange forstår!

Ikke fordi noen få mennesker skal bære alt. Men fordi et nærmiljø faktisk blir bedre når flere bryr seg litt.

Når noen møter opp. Når noen spør. Når noen gidder. Når noen sier at dette stedet er vårt, og derfor vil vi også være med og forme det.

For et nærmiljø bygger ikke seg selv. Det bygges av folk.