Herold

Formannskapet i Nes behandlet nylig et forslag til felles høringssvar til NOU 2026:1 En bærekraftig kommunesektor for kommunene i Gardermoregionen (GRIP).

Et samlet høringssvar burde innebære bred politisk forankring, men så langt er det bare Nes som har hatt saken oppe. Flere kommuner risikerer å stå uten politisk behandling før fristen 16. april. Dermed er store deler av regionen i praksis satt på sidelinjen i en av vår tids viktigste diskusjoner om fremtidens velferdstjenester.

Det er alvorlig. Enda mer bekymringsfullt er innholdet i høringssvaret og retningen NOU‑en peker på. Dersom forslagene får gjennomslag, kan vi få mindre trygge og mer ujevne tjenester. Tre av forslagene GRIP støtter, viser hvorfor vi bør gå motsatt vei.

• Avvikling av lærernormen svekker elevenes rettigheter: Lærernormen sikrer at elever faktisk møter en lærer – uavhengig av kommuneøkonomi. At normen ikke er perfekt, betyr ikke at løsningen er å fjerne den. Uten en nasjonal standard har erfaring vist at lærerressurser raskt kuttes i trange budsjettår. «Lokalt handlingsrom» kan ikke veie tyngre enn kvalitet i skolen. Barns rett til opplæring må ikke avhenge av lokale prioriteringer.
• Svekkede kompetansekrav i helse og omsorg truer kvaliteten: Behovene i helse- og omsorgstjenestene øker, samtidig som tilgangen på kvalifisert personell faller. Å møte dette med lavere kompetansekrav er å gå baklengs inn i fremtiden. Når kommunene selv skal definere hvilken kompetanse som «trengs», er det pasientene som taper – særlig eldre med sammensatte behov og andre sårbare grupper. Forsvarlighet er en nasjonal minimumsstandard, ikke et lokalt skjønnsspørsmål.
• Å legge øremerkede tilskudd inn i rammetilskuddet gir større forskjeller: Øremerkede midler sikrer nasjonale prioriteringer innen barnevern, psykisk helse, integrering og skoleutvikling. Når midlene legges i frie rammer, taper de mest utsatte gruppene. GRIP viser til administrativ forenkling, men konsekvensen av å fjerne ordningene er mindre likeverdige tjenester og svekket oppfølging av nasjonale mål.
• Svekkelser i plan- og bygningsloven svekker demokratiet: GRIPs ønsk til utvalget om å begrense innsigelser, redusere klagerett og avvikle planstrategien er urovekkende. Plan- og bygningsloven sikrer helhetlige, demokratiske arealbeslutninger. Færre kontrollmekanismer betyr mindre medvirkning og større risiko for dårlig samfunnsplanlegging, i en tid hvor behovet for grundige vurderinger er større.
• Vi trenger politisk behandling – ikke tekniske snarveier: NOU‑en peker på reelle utfordringer, men løsningen er ikke lavere krav og redusert kvalitet. Skal kommunesektoren være bærekraftig, må den bygge på kompetanse, kvalitet og nasjonale standarder, ikke svekkede rettigheter og mer ulikhet.

At flere kommuner ikke har behandlet høringssvaret politisk, viser en uheldig utvikling. Dette er ikke tekniske spørsmål. Det handler om velferd, trygghet og fellesskap. Nettopp derfor trenger vi en bred politisk debatt før beslutningene tas.