Herold

I små kommuner på Indre Østlandet – og i store deler av landet – står vi i en situasjon som sjelden når den offentlige debatten, men som rammer noen av de mest sårbare menneskene vi har ansvar for.

Det gjelder eldre over 67 år med særlig omfattende omsorgsbehov, ofte knyttet til demens, sterk uro eller adferdsendringer som krever kontinuerlig oppfølging.

Dette er mennesker som ikke kan ivaretas forsvarlig i et tradisjonelt sykehjem uten ekstra bemanning, spesialisert kompetanse og tett oppfølging døgnet rundt. De trenger trygghet, forutsigbarhet og fagfolk som vet hvordan man håndterer krevende situasjoner – både for deres egen sikkerhet og for andre beboere.

Likevel finnes det ingen statlige støtteordninger for denne gruppen etter fylte 67 år.

Helsebudsjettet

For en liten kommune kan én eneste slik pasient velte store deler av helsebudsjettet. Når vi må kjøpe plass ved institusjoner med riktig kompetanse, snakker vi om kostnader som i praksis ikke står i forhold til kommunens økonomiske bæreevne. Det er ikke snakk om luksus – det er snakk om helt grunnleggende, forsvarlig omsorg.

Store kommuner kan fordele slike kostnader på et bredere budsjett. Små kommuner kan ikke det. Likevel forventes det at vi skal levere samme kvalitet, samme trygghet og samme faglige standard – uten at staten bidrar med én krone ekstra.

Det mest oppsiktsvekkende er at dersom den samme personen hadde vært 66 år, ville staten bidratt økonomisk. Men dagen etter fylte 67 år forsvinner all støtte, selv om behovet er det samme – eller større.

Vi har altså et system som ikke er behovsbasert, men aldersbasert. Det skaper en urettferdighet som rammer både pasienter og kommuner.

Går ut over andre tjenester

Når kommuner må bruke en uforholdsmessig stor del av budsjettet på én enkelt pasient, går det utover andre tjenester. Det skaper et press som i verste fall kan føre til at pasienter ikke får det tilbudet de faktisk trenger og har krav på.

Dette er ikke et lokalt problem. Det er et nasjonalt problem som særlig rammer distriktskommuner – de som allerede sliter med rekruttering, økonomi og økende omsorgsbehov.

Eldre med særlig omfattende omsorgsbehov forsvinner ikke fra statistikken når de fyller 67. De trenger fortsatt hjelp. De trenger fortsatt trygghet. Og kommunene trenger støtte for å gi dem det.

Vi trenger en ordning som følger behov – ikke fødselsdato.

Utfordrer politiske partier

Små kommuner kan ikke bære dette alene. Det er verken faglig forsvarlig, økonomisk bærekraftig eller etisk akseptabelt.

Jeg ønsker derfor å utfordre alle politiske partier på Stortinget til å si tydelig hva de mener om denne situasjonen.

• Mener partiene at kommunene alene skal bære disse kostnadene?
• Mener de at dagens aldersgrense er faglig og etisk forsvarlig?
• Mener de at små kommuner skal ha samme ansvar som store – uten samme økonomiske forutsetninger?

Dette er spørsmål som fortjener klare svar. Ikke bare fra kommunene som står i utfordringene, men fra de nasjonale myndighetene som har utformet systemet.